Den 23. mars starter lønnsforhandlingene mellom Fellesforbundet og Norsk Industri. Hva de blir enige om, vil sette rammen for lønnsoppgjøret i resten av arbeidslivet. I den forbindelse er det behov for å oppklare en svært vanlig misforståelse. LO, og Fellesforbundet, sitter ikke i lønnsforhandlinger med mål om å forhandle høyest mulig lønn. Vi forhandler med mål om å sette riktig lønn for landet.
For å gjøre det, må man balansere mellom to overordnede mål for samfunnsutviklingen: konkurranseevnen til den eksportrettede delen av næringslivet og rettferdig fordeling. Hvorfor akkurat disse to?
For det første: Hvorfor skal eksportrettede næringer bestemme alles lønnsvekst? Hva med resten av næringslivet? Her er det viktig å slå fast at det ikke handler om at de er viktigere. Det handler om hvordan lønnskostnader påvirker denne sektoren på en spesiell måte. De deltar i en internasjonal konkurranse, og det samlede kostnadsnivået vil påvirke om norske bedrifter klarer seg i den konkurransen. Kostnadsnivået i Norge avhenger blant annet av lønnsnivå, prisnivå og kronekursen. Å opprettholde et kostnadsnivå her hjemme som gjør det mulig å produsere for eksport, og dermed få eksportinntekter, er viktig for Norges økonomiske utvikling.
Næringer som ikke møter internasjonal konkurranse, påvirkes også av et norsk lønnsnivå. Et høyt lønnsnivå gjør norske varer og tjenester dyrere, og det er mye det ikke lønner seg å drive med i Norge. Matlevering på døra er dyrere i Norge enn i mange andre land, og dermed også mindre utbredt. Mange ting har vi helt sluttet å lage, vi importerer det heller fra land med lavere kostnader. Så betaler vi med inntektene fra eksport. På veien har mange norske selskaper gått konkurs, samtidig som levestandarden i Norge har økt og vi har blitt et rikere samfunn. Et høyt lønnsgulv gjør at kun de mest produktive næringene klarer seg, og vår samlede rikdom øker.
Økte lønnskostnader til sykkelbud gir økte priser, og det blir dyrere å få mat levert på døra. Eksportrettet industri møter derimot internasjonale priser, og kan ikke velte økte lønnskostnader over på økte priser. Da vil de utkonkurreres til det ikke lenger eksisterer et marked for produktene deres. Dermed kan vi risikere å ikke lenger ha noe å selge til verden.
«Det andre målet for lønnsforhandlingene er rettferdighet»
Det er derfor vi forhandler lønn i Norge med utgangspunkt i at vi vil opprettholde konkurranseevnen til industrien. Det er en form for lønnsdannelse som ble formalisert på 1960-tallet gjennom frontfagsmodellen, men som baserte seg på en historisk praksis.
Det har vist seg at en god indikator på hvordan det står til med Norges konkurranseevne, er andelen av verdiskapingen i industrien som går til lønn, sammenlignet med andelen som går til eierne. Når det går veldig godt i industrien, med høye salgstall og store overskudd, så øker eiernes andel. Da er det rom for lønnsvekst uten at det vil gå utover konkurranseevnen. Motsatt ser vi at når det er dårlige tider, og eierandelene faller, er det mindre rom for lønnsvekst. I en slik situasjon vil høye lønnstillegg svekke industrien ytterligere, og vi vil derfor vegre oss imot det.
Det andre målet for lønnsforhandlingene er rettferdighet. En stabil andel som går til lønn sikrer arbeidstakerne en rettmessig andel av verdiskapingen. Veldig forenklet kan vi si at i 2025 fikk industriarbeiderne 74,7 prosent av verdiskapingen i lønn, og resten gikk til eierne. Det er under det historiske snittet på omtrent 81 prosent, og viser at det er god lønnsomhet i industrien og rom for god lønnsvekst i årets oppgjør. Det viser også at et godt oppgjør er nødvendig for å sikre en rettferdig fordeling av verdiskapingen.
Gitt lønnsomheten i industrien, økt produktivitet og at prognosen for inflasjonen i 2026 er tre prosent, kan vi derfor slå fast at i 2026 er det rom for reallønnsvekst. Det er veldig godt nytt for lønnstakerne. I andre år har produktiviteten og overskuddene i industrien vært så svak at det ikke har vært rom for høye lønnskrav. I en slik situasjon har riktig lønn for landet ikke alltid vært reallønnsvekst, en realitet som ikke er særlig populær. Men desto viktigere å kreve vår rettferdige andel av verdiskapingen når det går godt.
Det er like viktig når vi skal forhandle frem riktig lønn. Å skape et godt samfunn handler om så mye mer enn lønnsomhet i næringslivet.
