Åpenhetens vind blåser gjennom norsk politikk. I kjølvannet av Epstein-avsløringene blir alle steiner snudd for å gjenopprette tilliten til institusjonene. En uavhengig granskingskommisjon skal settes ned. Økokrim har innledet etterforskninger. Det er for første gang flertall for å utrede et lobbyregister – bare Høyre og Frp stritter ennå imot å fortelle folk hvem de har møter med. Det er som et stort nasjonalt renselsesritual. Nå skal vi få alle kort på bordet, koste hva det koste vil!
Men én gruppe er ikke blitt invitert til den store norske åpenhetsfestivalen 2026. Det er ofrene etter Nav-skandalen. For seks år siden ble det kjent at den norske staten i sin iver etter å stoppe trygdeeksport hadde brutt grunnleggende EØS-regler. Kort fortalt ble en rekke trygda mennesker nektet å reise til utlandet selv om de hadde lov til det. De som likevel reiste, ble straffet. 7510 mennesker ble rammet av statens feil. 48 av dem ble satt i fengsel. Skandalen står igjen som Norgeshistoriens mest omfattende justismord.
Da Nav-skandalen først sprakk, var daværende statsråd Anikken Hauglie fra Høyre klokkeklar: «Alt skal opp i lyset. Alle steiner skal snus.»
Men seks år senere hemmeligholder regjeringen fremdeles en rapport som kan oppklare om staten visste hva den holdt på med da den satte folk i fengsel på feil grunnlag. Spørsmålet er avgjørende for om ofrene for Nav-skandalen har krav på erstatning. Så langt har 120 mennesker søkt om oppreisning. Ikke én av dem har fått medhold.
En viktig grunn til dette er at de ikke får tilgang til den nevnte rapporten. 2014-rapporten er avgjørende for å bevise om staten har handlet «forsettlig» eller «grovt uaktsomt». Uten bevis for det blir det heller ingen oppreisning. Og så lenge regjeringen nekter å legge bevisene på bordet, kan ofrene ha det så godt.
«Stenseng vil ikke si noen ting. Hun nekter å stille til intervju»
Rapporten blir ikke bare holdt hemmelig for offentligheten, men også for Stortinget og for Klagenemnd for EØS-saker. Klagenemnda ble i sin tid opprettet som en del av opprydningen etter Nav-skandalen. De skulle sikre ofrene fair behandling i kampen for å få tilbake pengene sine. Men i flere år har nemnda altså kjempet forgjeves for å få tilgang til en rapport den trenger for å gjøre jobben sin.
Man setter altså først ned en uavhengig klagenemnd for å vise at man tar skandalen på alvor. Så nekter man den samme klagenemnda tilgang til relevante dokumenter. «Det er egentlig en surrealistisk opplevelse», som nemndmedlem Christian Lundin sier til Klassekampen.
Ikke nok med det: Ettersom klagenemnda har blitt stadig mer brysom med sine krav om åpenhet, har regjeringen nå varslet at den skal avvikles. Ingen skal komme her og klage på oss!
Klassekampen har nå i over en måned prøvd å intervjue arbeidsminister Kjersti Stenseng om dette. Hvorfor vil hun ikke gi innsyn i 2014-rapporten, som er fra Erna Solbergs tid? Hva tenker hun om kritikken fra klagenemnda? Hvorfor skal den legges ned? Men Stenseng vil ikke si noen ting. Hun nekter å stille til intervju. I forrige uke løp hun forbi Klassekampens journalister i vandrehallen for å unngå kritiske spørsmål.
Det er paradoksalt at samtidig som alle Stortingets partier bedyrer at åpenhet nå er vår nye nasjonalsport, så nekter Arbeidsdepartementet enhver form for åpenhet rundt statens grove overtramp mot ofrene for Nav-skandalen. Hemmelighold er gift for tilliten i et demokrati. Det gjelder like mye for Arbeidsdepartementet som for Utenriksdepartementet. Hvis vi skal ha noe håp om å rydde opp etter Norgeshistoriens mest omfattende justismord, så er første bud å legge alle kortene på bordet. Kjersti Stenseng kan jo starte ballet med å stille til intervju i Klassekampen.
