Rødt har delt denne artikkelen med deg.

Rødt har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattArbeidslivet

«Fleksi­bi­litet», Høyre? Nei, det heter sosial dumping

Arbeidslivet i Norge er i ferd med å endres – ikke i store overskrifter, men i små paragrafer. Paragrafer som gjør at du kan jobbe tolv timer dagen i ukevis, for så å bli sendt hjem uten lønn, fordi sjefen «ikke har oppdrag akkurat nå». Dette rammer tusenvis av arbeidsfolk – særlig utenlandske arbeidere – som har en hverdag der «fleksibilitet» betyr frihet for sjefen og utrygghet for den ansatte.

Høyresida elsker å snakke om fleksibilitet. Men la oss kalle det hva det er: En ny form for sosial dumping. «Gjennomsnittsberegning av arbeidstid» høres teknisk og uskyldig ut, men i praksis betyr det at arbeidsgiver slipper å betale overtid, selv når folk går doble skift i ukevis. Arbeidstida må bare «i snitt» gå opp. Det er moderne utbytting – pent pakket inn i regneark og HR-språk.

Den gamle bemanningsbransjens modell – «ingen lønn mellom oppdrag» – ble lenge brukt for å skyve all risiko over på arbeideren. Nå jobber mange i praksis på samme måte: De får betalt når de sliter seg ut i høysesongene, og sendes hjem for å «avspasere» når det ikke er oppdrag. Samme utrygghet, samme mangel på makt.

Normalarbeidsdagen – et av de viktigste seirene for arbeidsfolk gjennom hundre år – smuldrer opp. Åttetimersdagen kom ikke gratis. Nå tøyes grensene igjen: ti-tolvtimers skift, stadig mer nattarbeid, og tillitsvalgte som settes på gangen når sjefen og «den fleksible ansatte» skal inngå individuelle avtaler. Arbeidstakere settes opp mot hverandre. De som står svakest på arbeidsmarkedet eller som må jage vakter, presses til å ta det de får.


Under Solberg-regjeringa ble altså arbeidsmiljøloven endret slik at arbeidsgiver ikke engang trengte å avtale lange dager med tillitsvalgte. Rødt foreslår nå å reversere svekkelsene. Vi vil:

«Arbeids­takere settes opp mot hverandre»

  • Gjeninnføre begrensningene på gjennomsnittsberegning.
  • Sikre at tillitsvalgte igjen skal ha reell makt til å si nei.
  • Stanse nattarbeid som ikke er strengt nødvendig.

For arbeidstid handler ikke bare om antall timer. Det handler om livskvalitet, om trygghet, og ikke minst om makt.

Vi snakker ofte om kampen mot sosial dumping som om den handler om importerte problemer. Men gjennomsnittsberegning av arbeidstid er ikke et utenlandsk virus. Det er et bevisst politisk valg, drevet fram av høyresida, på bekostning av arbeidsfolk

Normalarbeidsdagen kom ikke gratis, den måtte kjempes for – og må det tydeligvis fortsatt.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Streik

Strikke­fare II

Bjørn-Harald Mydlands kommentar til streiken i gårsdagens avis har faktisk ein parallell i skjønnlitteraturen. I vår fyrste arbeidarroman, «Streik» frå 1891, skildrar Per Sivle streiken blant sagbruksarbeidarane i Drammen ti år før. I romanen har byen fått namnet Langeland: «Og en vakker dag var ordet på alles munde, uden at nogen kunde sige, hvem der først havde nævnt det, – dette ord, som Langestrand hidtil kun kjendte af aviser og rygter: Streik! – S t r e i k ! – Streik! Strikke – var det mange, som udtalte det.».

Utviklingspolitikk

«Du skal ikke begjære…»

Kirkens Nødhjelp har lansert «10 bud for norsk utviklingspolitikk». Øystein Skar mener at vårt sjette bud ikke har noe i utviklingspolitikk å gjøre. Budet lyder slik: «Norge skal ikke begjære å lete etter mer olje og gass.» Jeg er glad for å oppklare hvorfor dette budet hører hjemme blant de ti. «Å begjære» betyr noe annet enn «å behøve» – det ligger en dobbel bunn i at å begjære er en sterk følelse, men ikke nødvendigvis legitim. Å «ikke begjære å lete etter mer olje og gass» betyr ikke øyeblikkelig stopp i norsk oljeproduksjon. Det betyr å planlegge for en rettferdig omstilling i tråd med internasjonale forpliktelser som Norge har for å nå Parisavtalens temperaturmål. Dette er ikke et partipolitisk standpunkt. Det er klimavitenskap. Sammenhengen med utviklingspolitikk er direkte.

Bydelsreform

Rødt på ville veier

Når Rødt snakker om «demokrati» bør man spisse ørene. Partiets historie er ikke akkurat preget av kamp for ytringsfrihet og medbestemmelse, samtidig som den oppvoksende Rødt-generasjonen avholder hemmelige landsmøter. Likevel bruker Rødts gruppeleder Siavash Mobasheri demokrati-argumentet når han angriper en reform som vil gi mer makt til Oslos bydeler. Mobasheris argumenter faller på sin egen umulighet. For hvordan kan en reform som flytter en rekke oppgaver og myndighet nærmere brukerne gi mindre innflytelse lokalt? Hvordan blir det mindre lokaldemokrati av at bydelsutvalgene får bestemme over omsorgen for bydelens eldre, lokale parker og nærmiljøanleggene? Hvordan kan bydelene få mindre å si, når forslaget er å gi bydelsutvalgene mulighet til å anke en sak til byrådet hvis man føler seg overkjørt av for eksempel av bymiljøetaten? Ett av Mobasheris ankepunkter mot bydelsreformen er at antall BU-representanter foreslås redusert med en fjerdedel. Antallet er ikke hugget i stein, men det er jo ikke unaturlig at det totale antallet bydelspolitikere reduseres hvis halvparten av bydelsutvalgene forsvinner. Rødts gruppeleder burde ta inn over seg at lokaldemokrati ikke bare måles i antall politiske representanter.