Som borger og politisk økonom har jeg hele mitt voksne liv kunnet observere hvordan det norske samfunnet amerikaniseres. Spennet går fra det relativt uskyldige via det langsomt undergravende til det direkte farlige. Med alliansen mellom big tek-oligarkene og Trump har det farlige blitt brennaktuelt.
Den mer uskyldige formen for amerikaniseringen drives fram av kommersielle krefter som spiller opp mot en klangbunn skapt av film, tv og sosiale medier. Hvordan norsk kultur endres, er lett å få øye på for en som levd en stund:
Ungene feirer Halloween og vi har fått Black Friday, mens norske menn står i kø i blomsterbutikken på Valentines day. I likestillingslandet Norge er det også blitt slik at heterofile par som vil gifte seg, signaliserer dette ved at kvinnen går rundt med diamantring på fingeren som i henhold til importerte koder skal speile mannens inntektsnivå og følelsesmessig engasjement i et uklart blandingsforhold.
Et annet og mer åpenbart skadelig nivå av amerikanisering finner vi når kulturen som former den norske kapitalismen, blir endret fordi vi importerer amerikanske ideer og praksiser. Tydelige uttrykk for dette er Share holder value, og HRM (Human Resources Management), godt supplert av amerikanskinspirert, anti-arbeidslivsdemokratisk lederisme.
Share Holder Value, den Friedmanske ideen om at et aksjeselskaps eneste forpliktelse er å maksimere sine aksjonærers verdier, har virket som en ideologisk overbygning for tiltakende bruk av opsjoner, bonuser og store utbytter som i mange tilfeller kunne vært reinvestert i det aktuelle selskapet. Er norsk inntektspolitikk tjent med at avstanden mellom lederlønninger og det de ansatte tjener, blir større for hvert år som går? Er bedriftene det?
HRM, på sin side, er en lære om strategisk bruk av «human-kapitalen» en virksomhet rår over. Sammenliknet med tradisjonell norsk personalpolitikk er HRM langt mer individorientert. De kollektivistiske norske institusjonene for trepartssamarbeid og involvering finnes ikke i den opprinnelige amerikanske utgaven av HRM.
Det er et paradoks her. En spenning mellom amerikanske ideer og «den norske modellen». Modellen gir en formalisert beskrivelse av samspillet mellom norske institusjoner der arbeidsliv møter velferdsstaten. Den tilbyr også en forklaring på gode økonomiske resultater i Norge. Vi ser det langs variabler som sosial og økonomisk likhet, yrkesdeltakelse, ledighet, produktivitet og inflasjon. Resultater som i sin tur underbygger den norske modellen som normativt ideal. Et ideal som på overflaten deles av alle viktige aktører i det norske samfunnet.
«De siste 20–30 årene har vi importert praksiser som langsomt undergraver våre institusjoner»
Paradokset er at vi de siste 20–30 årene har importert praksiser som langsomt undergraver våre institusjoner nettopp i perioden hvor «den norske modellen» ble et politisk samlende og mye brukt honnørord.
Hvordan ble det sånn? Én tolkning er at de som leder våre bedrifter og politiske institusjoner, ikke er særlig gode til å tenke på en sammenhengende og konsekvent måte. I hvert fall ikke om det tjener deres interesser å la være.
Et annet element er vår instinktive entusiasme for det meste som kommer fra USA. Amerikanske ideer nyter godt av et kulturelt hegemoni som gjør det lett å ta for gitt at den amerikanske måten å gjøre ting på setter standarden.
Denne kulturelt betingede glidemiddelfunksjonen blir et gigantisk problem når det gjelder teknologisk sårbarhet. Vi er avhengige av et land som per i dag er styrt av en allianse mellom fascistoide politikere og skruppelløse tek-oligarker med i beste fall marginal respekt for demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og personvern.
USAs svartelisting av den italienske menneskerettighetsrapportøren til FN, Francesca Paola Albanese, sier noe om makten som ligger i kontroll over digital infrastruktur. For sine uttalelser om Israels folkemord på palestinere og amerikanske selskapers medvirkning til dette er hun – via presidentordre – blitt utestengt fra så vel internasjonale betalingssystemer som sin konto hos Microsoft Outlook.
Det mest ubehagelige selskapet er kanskje Palantir. Palantir utvikler overvåkingsteknologi skreddersydd for ledere med totalitære ambisjoner. Selskapet har fete kontrakter med det amerikanske forsvaret og bistår ICE i klappjakten på innvandrere. Thiel selv er en åpen antidemokratisk «ideolog» som har støttet Trump og Vance med store summer og som på fritiden omtaler Greta Thunberg som en skygge av antikrist! I Norge kjøper tollvesenet analyseverktøy og skytjenester av selskapet. Både digitaliseringsminister Karianne Tung og Stortingets utenriks- og forsvarskomité har avholdt møter med selskapet.
Det er på høy tid med en gjennomgang av vår sårbarhet overfor USA. Vi bør gå gjennom alt fra våpensystemer til skylagring av offentlige data. På noen områder vil det finnes alternativer, på andre kan vi utvikle dem sammen med europeiske allierte. Full autonomi er kanskje uoppnåelig, men det haster med å få opp bevisstheten om problemet.
