Ken Jackson har delt denne artikkelen med deg.

Ken Jackson har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattIdeologi

Om Tojes metode – og Andresens

Da det begynte å brenne under føttene til Jeffrey Epstein i 2019, kom Steve Bannon på banen som PR-rådgiver. Ifølge Filter Nyheter rådet Bannon ham til å aktivt motvirke oppfatningen av Epstein som «en voldtektsmann som driver handel med jentebarn for at de skal voldtas av verdens mektigste og rikeste menn». Som takk for hjelpen tilbød Epstein blant annet å la Bannon bruke privatfly på sine reiser i Europa, der han har forsøkt å skape en allianse av ytre høyre-partier og Maga. En talsperson for Bannon hevder nå, da korrespondansen er blitt kjent, at dette «bare handlet om å gjøre seg til lags hos Epstein med tanke på å lage en dokumentarfilm» (Filter Nyheter 17. februar 2026).

Den siste ukas ordskifte med nobelkomiteens nestleder Asle Toje begynte med utgangspunkt i en e-post fra Toje til holocaust-fornekteren David Irving i 2003, omtalt i Vagant (10. februar). Om Toje hadde beklaget og forklart seg sannferdig om kontakten, hadde saken trolig stanset der. Dessverre for Toje reagerte han i stedet med å lyve – og nå ser han ut til å vikle seg inn i stadig nye løgner.

Kort fortalt ble Toje tatt i blank løgn både om sin kontakt med David Irving og om sin relasjon med professor Richard Evans, som han forsøkte å gjemme seg bak. «Jeg er ikke fascist», lot Klassekampen Toje erklære i et stort oppslag 25. februar – som om det var dét denne debatten handlet om. Diskusjonen har ikke handlet om hvorvidt Toje er fascist, men om han er en løgner – noe han langt på vei har innrømmet selv, om enn ved bruk av eufemismer som svak erindring og «upresis gjengivelse av undervisningskontekst» (Vagant 23. februar). I Klassekampens oppslag fortsatte han imidlertid å lyve – og Klassekampen lot ham slippe unna med det, uten å stille kritiske oppfølgingsspørsmål.

Dette gjaldt ikke bare Tojes påstand om at smigeren overfor Irving skyldtes at han ønsket å få til et intervju med ham i forbindelse med en studentoppgave han hadde fått av professor Evans, men også andre påstander, som allerede var avslørt som usanne. Et eksempel er Tojes påstand om at han «alltid» understreker rasisten Rudolf Kjelléns tilknytning til «grumsete tankegods» når han siterer ham. Det fikk stå helt uimotsagt i Klassekampen, til tross for at det var tilbakevist. Om noen skulle være i tvil, er det bare å lese Tojes egen blogg, der Kjellén dukker opp flere ganger, men aldri – ikke en eneste gang – med noe slikt forbehold.

Gitt denne viljen til å lyve, selv etter at løgnen er avslørt, hvordan skal vi kunne feste noen lit til Tojes versjon av kontakten med Steve Bannon? I Epstein-filene hevder Bannon at han mailer Toje fem ganger daglig, og han omtales som «the real deal». Da korrespondansen ble kjent, hevdet Toje først at han bare hadde vært i kontakt med Bannon én gang, «på et FN-arrangement i New York.» Det viste seg å være usant. Ikke bare var det et arrangement i regi av Rød-Larsens IPI, kontakten hadde også strukket seg ut over dette. ««Mulig jeg var på en mailingliste. Spør Bannon», svarte han Aftenposten. Og deretter, i et av sine tilsvar i debatten: «Når det gjelder Bannon, inviterte han meg senere til å delta i podkasten The War Room.»

Toje går nå langt i å bekrefte at han ble satt i kontakt med Bannon av Rød-Larsen, men det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål – som Klassekampen ikke benyttet anledningen til å stille. Hva slags e-postliste var det Toje sto på? Mottok han e-poster fra Bannon fem ganger daglig?

I Klassekampens oppslag fikk Toje også avslutte med en annen løgn: Han hevdet at undertegnede (Bals) har en «diskrediterende, ekkel tone», og at påstanden om at Toje snakker med to tunger – én for allmennheten, og en annen foran mikrofonstativer som hos Wolfgang Wee – «alltid er uten eksempler.» Dette ble stående som siste ord i saken, til tross for at avisa hadde blitt presentert for en rekke eksempler, hentet fra nettopp Wolfgang Wee. Hele seansen er transkribert på Holtsmarks Substack-konto, noe journalistene også ble opplyst om. Der kan man finne løgner om Russlands krig i Ukraina, uttalelser om «ynkryggene» som styrer Europa, vår «skamløse dyrking» av en «endeløs parade» av minoriteter, om «pride-ideologi», nedsettende utsagn om kvener og kvensk, om vår tapte «felleskultur», og beskrivelser av norske journalister som «ondsinnede jævler» – og så videre.

Dagen etter fulgte Klassekampen opp med et intervju der Minervas redaktør, Nils August Andresen, uttalte seg. Konfrontert med at filosofen Lars Fr.H. Svendsen konstaterte at Toje har servert en «blank løgn», og at Svendsens Civita-kollega Jan Arild Snoen mener at Toje «bevisst» har konstruert nok en ny versjon «for å komme ut av» den pinlige kontakten med Irving, sa Andresen at mange «over lang tid har hatt mye imot Asle Toje». Han forklarte kritikken av Toje med «politiske forskjeller», «personlige motsetninger» og «en opplevelse av at han er uetterrettelig og omtrentlig».

«Kort sagt ble Toje tatt i blank løgn. I Klasse­kampens oppslag fortsatte han ­imidlertid å lyve»

Andresen reduserer saken til et personlig negativt forhold til Toje, samtidig som problemet ikke er at Toje er uetterrettelig og omtrentlig: Det er bare noen som opplever ham slik. Andresen presenterte så sin vurdering av Tojes følelsesmessige reaksjon på hvordan noen «opplever» ham – og beskriver som «naturlig» Tojes påstand om å ha blitt utsatt for «en drittpakke».

Det nærmeste Andresen kommer en vurdering av hva Toje faktisk har gjort, ikke bare hva Toje «føler» og hans kritikere «opplever», er at Toje har vært «upresis» om sin kontakt med David Irving, og at han «kanskje» har «tatt noen snarveier». At Toje nå utsettes for kritikk skyldes ikke, ifølge Andresen, at Toje faktisk har gjort noe feil: Det skyldes at noen ser på Toje som «skummel», og så «ser [de] etter ting som kan bekrefte frykten deres».

Minerva-redaktøren kan også slå fast at «inntrykket» som «Jonas Bals etterlater seg», ikke er sannheten. Dette inntrykket, synes Andresen å mene, er at Toje skal være holocaustfornekter.

Dette er oppsiktsvekkende uttalelser gitt at de kommer fra en redaktør for et blad som opererer under Vær varsom-plakaten. Den dreier seg nemlig ikke bare om å være varsom, men om å være kritisk, i betydningen å ikke selv fremsi eller gjenta andres usanne utsagn.

Hadde Andresen, før han selv trykket Tojes tekst og så uttalte seg i Klassekampen, i det hele tatt satt seg inn i saken? Hadde han tatt seg bryet med selv å vurdere om Toje ikke bare var upresis, men at han også rent faktisk ble tatt i løgn?

Mener Minervas redaktør at det å først gi én forklaring som så blir avslørt som usann, deretter gi en annen forklaring, som heller ikke stemmer, for så å fortsette med stadig nye forklaringer – er å ta noen bagatellmessige «snarveier»?

Er det ikke heller slik at journalister og redaktører ikke skal ta snarveier, og derfor heller ikke akseptere snarveier, i omgangen med ­sannheten? For det er nå nemlig ikke bare Toje som har viklet seg inn i usannheter og misrepresentasjoner – det har også Andresen gjort: For hvem har hevdet at Toje er holocaustfornekter? Om det Toje har gjort, ikke er å lyve – hva er det da?

Med sine uttalelser i dette ­oppslaget har Minervas redaktør fått et svært stort forklaringsproblem.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Medisin

Et løft for de sjeldne

Foreldre som får vite at barna deres har en sjelden, alvorlig diagnose, får ofte også den brutale beskjeden om at det ikke finnes noen behandling. Slik trenger det ikke fortsette. Denne helga markeres Den internasjonale sjeldendagen, for å rette søkelyset mot sjeldne diagnoser. Det er viktig for de få, men også for de mange. En sjelden diagnose kan ha enorme konsekvenser – for pasient og pårørende, men også for helsevesenet og kommuner som får en innbygger med store pleiebehov. Det finnes om lag 7000 sjeldne diagnoser, som samlet sett rammer mellom 200.000 og 300.000 her til lands. Likevel har det som med en fellesbetegnelse kalles sjeldenfeltet, tradisjonelt sett vært nærmest usynlig. I 2025 fant begrepene sjeldne og ultrasjeldne diagnoser veien inn i de tusen hjem gjennom TV-serien Team Pølsa.

Repparfjorden

Vi har ikke tid

I Finnmark, like ved Hammerfest, ligger Repparfjorden, et samisk område, en laksefjord omringet av reinbeite. Nylig investerte Hartree Partners, et amerikansk investeringsselskap, i utbyggingen av en kobbergruve i fjorden, Nussirgruva. Det estimeres at 30 millioner tonn gruveavfall skal dumpes i Repparjorden. Utbyggingen av gruva truer samiske rettigheter og fjordens liv direkte; samiske myndigheter og reingjeterne har ikke gitt samtykke til utbyggingen. Akkurat nå sitter samer og ungdom som bryr seg om bevaring av dette unike området, utenfor Hartree Partners hovedkontor i Fjordalléen 16 og krever et møte og en dialog med investorene. De har i månedsvis forsøkt å få kontakt med investorene, uten hell; de krever at investorene trekker seg. Torsdag og fredag var det festival for Repparfjorden på Brynjulf Bulls plass, med opptredener fra blant annet Moddi og Kajsa Balto.

Politisk hukommelse

Børge Brende (1965 –)

Børge Brende går av som leder av World Economic Forum og kommer ikke tilbake til norsk politikk etter et slikt dypt fall, meldes det fra NRK, torsdag 26. februar 2026: «Hvordan kan man reise seg etter dette?» spør Sidsel Wold der hun sitter i statskanalens kommentariat på TV-skjermen i går formiddag. Vel, Børge Brende kan jo ta en prat med Bård Hoksrud (Frp) som etter først å ha «fratrådt alle verv» på grunn av sexkjøp i Riga plutselig satt der som landbruksminister i Erna Solbergs regjering, og det uten å vite hvor mange spener ei ku har. Uansett, folk i Norge er så sløve at til neste valg har vi glemt alt, vi kommer til å stemme på Frp, Høyre, Venstre og KrF, og Sylvi Listhaug blir statsminister.