I 2003 var Erik Bye 77 år. Sangeren, låtskriveren, journalisten og TV-personligheten hadde levd et liv der han var like hjemme blant forfylla krigsseilere og fattige afrikanere som blant Hollywood-stjerner og konger. Han hadde fylt Nidarosdomen og Carnegie Hall, men insisterte fortsatt på å synge viser i vindskjeve dugnadslokaler i hver krok av landet. Bye hadde gravd seg inn til kjernen av den norske folkesjelen, for så å utfordre den. Han var Norge på to bein, men nå vaklet han. Riktignok bare fysisk. For hodet var på sitt skarpeste. Han var kanskje gammel, men hadde større opprørstrang enn noen gang.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
