Det var med dyp og oppriktig sorg vi i Gyldendal mottok meldingen om at Svein Jarvoll gikk bort onsdag 18. februar. Med ham mister norsk litteratur en av sine mest egenrådige og kompromissløse stemmer – en forfatter og gjendikter som, gjennom et beskjedent antall bøker, skapte et helt særegent rom i litteraturen, preget av lærdom, fabulerende språkkraft og urokkelig nysgjerrighet.
Jarvoll debuterte i 1984 med «Thanatos», en diktsamling som umiddelbart signaliserte at her kom en poet som gikk egne, radikale veier. Med referanser til antikken, trubadurdiktningen, Dante og barokken, og et noteapparat som nesten kunne leses som en parallell tekst, fremsto han som en poet med en sjelden kombinasjon av filologisk presisjon og estetisk lekelyst. Undertittelen «Et polyfont dikt om døden» ble mer enn et anslag – den rommet hele spennet fra modernistisk knapphet til barokk overflod.
Etter flere år i Australia og et opphold på den greske øya Naxos skrev han romanen «En australiareise» (1988), som befestet hans posisjon som en forfatter med et usedvanlig stofftilfang og en vilje til å utfordre litteraturens konvensjoner. De tre parallelle anmeldelsene i Vinduet viste hvilken sprengkraft boken hadde – et verk som fortsatt står som en sentral postmoderne milepæl i norsk litteratur. Novellesamlingen «Den ufullførte beretningen om Henry Glass og andre noveller» videreførte denne utforskningen, med fortellinger som strekker seg vidt i tid og rom og viser Jarvolls uovertrufne språksans.
I årene som fulgte, vendte han seg mot gjendiktningen – blant annet Arkhilokhos og Sapfo – og essayistikken. Den som en gang leste hans «Melbourne-forelesningene» var merket for livet, og her som i Dass-teksten «Cornucopia jubilans» trer hans dype kunnskap og hans trang til å undersøke språkets indre arbeid klart frem.Tittelen på den siste – «begeistrings overflødighetshorn» er betegnende for hvordan han nærmet seg språkarbeidet.
For oss som møtte ham, enten i forlagsmøter, på arrangementer eller i mer tilfeldige samtaler, var Svein Jarvoll en generøs og klok tilstedeværelse. Han delte sin enorme litterære horisont uten å heve stemmen, og uten å gjøre kunnskap til distanse. Mange vil også huske ham som en inspirerende lærer ved Forfatterstudiet i Bø og som tidligere leder av Forfatterforeningens litterære råd. I 2001 mottok han den høyst fortjente Doblougprisen.
Vi lyser fred over Svein Jarvolls minne. Han etterlater seg et stillferdig, men strålende forfatterskap – og et tomrom som ikke lar seg fylle.
