Svein Jarvoll, som døde siste uke i Oslo, 79 år gammel, var uten tvil en writers’ writer. Mellom 1984 og 2004 utga han en diktsamling, en roman og flere essaybøker, ofte med fokus på den greske antikken. Han grublet rundt sjeldne ord, skrev kunstneren Buonamico Buffalmaccos drømmedagbok og figurdikt.
I sitt forord til nyutgaven av «En australiareise», publisert i Gyldendals Forfatterens forfatter-serie i 2008, beskriver Mazdak Shafieian denne romanen som «en moderne klassiker – en bok av tiksotropisk egenskap: den blir tynnere ved røring, og tykner igjen når røringen stanser». Tiksotropi er avledet av to greske ord, nemlig tixis (berøring) og trope (vending). For Jarvoll har fenomenologens ømfintlighet samme verdi som filologens knusktørre arbeid.
Dette gjelder i like måte for kritikerne som i møte med verket må oppby all sin kraft: Her «får det være opp til den enkelte leser å fullføre Jarvolls byggverk», skrev anmelderen Vilhelm Lund i 1989 om «En australiareise».
Men mens man i Norge må tråle gjennom Nasjonalbibliotekets tidsskriftarkiv etter mer detaljerte anmeldelser og intervju, ble verket, som per nå omfatter i alt tre oversettelser, i Tyskland omtalt godt synlig, blant annet på scenen og i aviser.
I 2019, noen måneder etter at min tyske versjon av «En australiareise» hadde blitt utgitt, ble boka dissekert i en offentlig kritikerrunde i München. Den hensatte anmelderne i så briljant et humør at det ble litt krangel om hva dette egentlig var.
Hubert Spiegel, journalist i Frankfurter Allgemeine, sammenlignet Jarvolls skrivemåte med Elfriede Jelineks «tekstflater» som ofte gir et nådeløst innblikk i protagonistenes tankekjør, med forskjellen at prosaen i Jarvolls tilfelle var «fullstendig ubegripelig»: Spiegel var sliten fordi han hadde sett seg tvunget til å sove «med en fremmedordbok under puten». Det var åpenbart at dette var en roman som hjemsøkte ham i drømmene.
Florian Kessler, redaktør for skjønnlitteratur hos Hanser, forsøkte derimot å løfte romanens «dunkle slør av ord, ord, ord». Han beskrev den som «et tekstmonster utenfor sjangerkategoriene» med visse paralleller til romantikernes uendelighetspoetikk.
Og til slutt gjensto spørsmålet om hvorfor en roman dukket opp i en kritikerrunde som til å begynne med utelukkende skulle handle om poesi. Hadde noen smuglet den inn?
Anekdoten illustrerer en vesentlig forskjell mellom den tyske og den norske Jarvoll-mottakelsen. Mens «En australiareise» i Norge gjaldt som «en forfatterens forfatter-bok», som det står i nyutgavens baksidetekst, var den i Tyskland en kritikernes bok.
Når mye av det som utgis av norsk litteratur her til lands enten er virkelighetslitteratur eller krim, tørster anmelderne av og til etter et sjangersprengende verk for å få tenke i nye baner.
Og selv om fortellerens navn i «Melbourne-forelesningene» (1995) er lik forfatterens, var Jarvoll ingen tidlig Knausgård-forløper; snarere var han, for å sitere fra Wolfgang Hottners omtale i Süddeutsche Zeitung, interessert i «akrobatiske beskrivelseseksesser».
Nettopp dette har tyske kritikere ofte gjort i møte med Jarvolls verk, iblant til og med i nattesøvnen, noe forfatteren av Buonamaccos drømmedagbok ville uten tvil sette pris på.
