Karneval under diktaturet

Den brasilianske regissøren Kleber Mendonça Filho begynte karrieren som filmkritiker, og det merkes. I dokumentarfilmen «Pictures of Ghosts» (2023) vandret han gjennom hjembyens kinoer – mange av dem nedlagte eller omgjort til kirker og parkeringsplasser – og filmet et portrett av Recife gjennom det som er borte. Filmene hans er gjennomsyret av en cinefils kjærlighet til film – av sjangre som western, horror, sci-fi, thriller – som han blander for å kunne bore inn i noe mørkere og mer presserende.

Hans forrige spillefilm, «Bacurau» (2019), er også lagt til det nordøstlige Pernambuco, men denne gangen til en fiktiv landsby som er i ferd med å forsvinne fra kartet og hvor innbyggerne må forsvare seg mot en gruppe utlendinger som jakter på dem for sport. «Bacurau» vant juryprisen i Cannes, trakk over 700.000 til kinoene i hjemlandet og utløste en av de heftigste kulturdebattene i Brasil på mange år – feiret som motstandsfilm av noen, avfeid som primitiv venstrepropaganda av andre.

Nå er Mendonça Filho tilbake med «The Secret Agent», som har gitt ham mer internasjonal oppmerksomhet enn noen gang med blant annet fire priser i Cannes og fire Oscar-nominasjoner. Også i denne filmen handler det om å gjenfinne historie og personer som har blitt borte, men der «Bacurau» var en kollektiv og allegorisk fortelling, zoomer «The Secret Agent» inn på enkeltmennesket og på hva det koster å komme i veien for en maktperson som bruker diktaturets voldsmakt til egne formål.

Vi følger Marcelo (Wagner Moura) som vender tilbake til Recife fra São Paulo, midt under karnevalet i 1977, for å gjenforenes med sin unge sønn. Allerede før han er framme, sier Mendonça Filho noe vesentlig om samfunnet han reiser i. Vårt første møte med Marcelo inntreffer i det han stopper ved en bensinstasjon der et lik har ligget ute i to døgn uten at noen har brydd seg. Når politiet endelig dukker opp, ignorerer de den døde kroppen fullstendig og konsentrerer seg om å presse penger ut av Marcelo. Selv med liklukta hengende over plassen er systemet mer fokusert på korrupsjon enn fakta og rettferdighet. Scenen setter en tone som holder seg gjennom hele filmen, som er mosaikklignende og full av sidesprang.

Blant anekdotene er mysteriet om en hai som fiskes opp med et menneskebein i magen. Politisjefens sønner stjeler beinet fra rettsmedisineren, erstatter det med et kubein og kaster menneskebeinet i elva. I ytterkanten av hovedhandlingen ser vi også hvordan en rik kvinne får særbehandling av politiet til tross for at hun har skyld i at den lille dattera til hushjelpa hennes dør.

«Sannheten eksisterer side om side med makta»

Det er langs slike sidespor kjernen i filmens kritikk ligger: her skildres et samfunn der loven ikke gir noen form for beskyttelse, der statens makt er til salgs og korrupsjon er del av hverdagen. Volden i «The Secret Agent» er ikke bare direkte, den er strukturell, innbakt i systemet, til stede i hvert ledd. Samtidig er filmen full av fantasi, mørk humor og uventede avstikkere. For eksempel «våkner» beinet som kastes i elva til liv, vandrer gjennom byen på egen hånd og angriper folk, og det hele blir dekket som en sensasjonsnyhet i lokalavisene.

I en av filmens mest ubehagelige scener drar en korrupt politisjef med seg Marcelo til en skredder (Udo Kier) som han presenterer som en tidligere tysk nazisoldat. Det viser seg at mannen er en jødisk konsentrasjonsleiroverlevende som skjuler sin historie. Politisjefen projiserer en identitet på skredderen som passer hans eget verdensbilde, og skredderen lar det skje fordi han ikke har noe valg. Sannheten eksisterer side om side med makta, men det er makta som bestemmer hvilken versjon som gjelder.

Scenen er forankret i Recife i 1977, men den peker langt utover Brasil. I en tid der autoritære bevegelser igjen er på frammarsj, der rasisme og fascisme normaliseres på nytt og en mørk fortid ikke bare glemmes, men aktivt omskrives, kjennes Mendonça Filhos blikk skarpt og nødvendig.

Som alltid hos Mendonça Filho er filmhistorien ikke bare referanse, men et verktøy. Gjennom hele filmen dukker Spielbergs skrekkfilmklassiker «Haisommer» opp som et gjennomgående motiv. Marcelos unge sønn Fernando (Enzo Nunes) er besatt av filmen, som går på kinoen der bestefaren jobber som maskinist, men gutten er for ung til å se den. I stedet tegner han haien fra plakaten om og om igjen. Spielbergs hai var berømt for knapt å være synlig på lerretet. Den dukker bare opp i fire minutter, men utgjør en konstant trussel i filmen. Det er en ganske presis metafor for diktaturet slik Mendonça Filho skildrer det i Recife, som en altomfattende uro bak karnevalets fasade.

Etter hvert lærer vi at Marcelo egentlig heter Armando og lever i skjul etter å ha havnet i konflikt med en mektig næringslivstopp med tette forbindelser til det brasilianske diktaturet. Det er bestilt leiemord på ham. Han skjuler seg i et pensjonat drevet av Dona Sebastiana (Tânia Maria) – en eldre kvinne med en lang historie som anarkokommunist – der politiske flyktninger i Brasil, krigsofre fra Angola og andre utstøtte deler tak. I en av filmens fineste scener samles de rundt et bord og deler historier fra livene sine, øyeblikk av varme og fellesskap som minner om at motstand ikke bare handler om å overleve, men om å holde fast ved hverandre.

Selv om det stadig dukker opp makabre hendelser, er dette også en fortelling som på mange måter feirer livet. Kleber Mendonça Filho har laget en film som er kompromissløs i sin kritikk av totalitarismens lovløshet, men som aldri mister appetitten på humor, fellesskap og rein filmglede.

«The Secret Agent» er Oscar-nominert i kategorien årets beste film. Etter min mening er det den sterkeste kandidaten og fortjener å vinne.