Vår tid preges av merkantile autokrater og oligarker som Vladimir Putin, Donald Trump og Elon Musk. På den andre siden ser vi partibosser som Xi Jinping, med statskapitalisme i skjønn forening med frihandel. Glem heller ikke fremveksten av religiøse og etniske nasjonalister, og deres forretningsforbindelser, som Benjamin Netanyahu, Narendra Modi og likesinnede i Europa. Alt dette skjer under den konservative nasjonalismens fane. Men midt i elendigheten vokser det frem kryssende sjø av generasjon Z-protester. Er det noe å håpe på?
De siste årene har vi sett store protestbølger i så ulike land som Bangladesh, Sri Lanka, Serbia, Kenya, Peru, Madagaskar, Nepal, Filippinene og Indonesia der den yngre generasjonen har tatt styringen. Det kan handle om alt fra ti til flere hundretusentalls mennesker som samles på gater og torg. Protestene har mye til felles med liknende folkeopprør i nyere tid, som den arabiske våren i 2011, de unge i Hongkong og Chile, kvinnene i Sudan i 2019 og deres medsøstre i Iran i 2022.
Hva slags opprør er så dette? Mange av de unge føler at de har blitt «frarøvet fremtiden», men også eldre kan føle seg rammet av urettferdig globalisering og nykonservatisme. At de unge viser vei, handler ikke om et opprør mot eldre generasjoner, men trolig mer om at de kan samle seg på skolen eller på universitetet i en verden med fragmenterte arbeidsforhold. De opplever noen år med relativ økonomisk uavhengighet og felles frustrasjoner – og med felles ferdigheter til å forstå hva som skjer i verden. Sosiale medier gir dem muligheter til å kommunisere seg imellom, med et forsprang på teknologi-oligarkene selv.
«Mange av de unge føler at de har blitt frarøvet fremtiden»
Nei, det generasjon Z først og fremst retter seg mot, er ikke de gamle, men arbeidsledighet, korrupsjon og maktmisbruk – og mangelen på menneskerettigheter og muligheter til å bli hørt på demokratisk vis. Det mest positive i de opprørene jeg snakker om her, er at militante og bevisste ungdommer ikke slutter seg til alle de som velger konservative og nasjonalistiske løsninger og sterke ledere i mangel på alternativer fordi de er frustrert over urettferdig globalisering. Disse unge menneskene er like tilbøyelige til å rase mot nyliberalismen som mot lokale versjoner av Trump, Putin, Musk eller Modi. De ønsker menneskerettigheter og har sympati med flyktninger og arbeidsinnvandrere. Mange av demonstrantene må selv reise ut av landet for å finne arbeid. Kritikken av rigide organisasjoner og rigide ideologier retter seg like mye mot fortidens mektige radikalere, for eksempel maoistene i Nepal, som ble avsatt.
Én ting er å danne robuste nettverk i stedet for hierarkiske organisasjoner, og protestere og stille konkrete krav om arbeid, bolig, velferd og rettferdighet. Det er noe helt annet er å utvikle troverdige alternativer i form av demokratisk organisering, styresett og reformer. Det er få tegn til at de unge aktivistene tar tak i de problemene som undergravde de «gamle» progressive bevegelsene og forhindret effektive demokratiske alternativer, som banet vei for den konservative motreaksjonen.
Det første problemet er at man derfor kan begynne å lure på hvilken oppslutning opprørerne selv har, og hvilke løsninger de tilbyr. Protestene har nemlig begrenset folkelig støtte. Det kan være utbredte sympatier, men de er ikke håndfaste og i hvert fall ikke organiserte. Dessuten skremmer opptøyer ofte «vanlige folk», til tross for muligheten de kan gi til å nå bredt ut via sosiale medier. Under kampen mot den indonesiske diktatoren Suhartos «floating mass politics» fram til hans fall i 1998, en politikk som skulle hindre folkelig organisering, ble det ofte sagt at opposisjonen besto av like uorganiserte «floating democrats». På mange måter gjelder dette fortsatt i de fleste land.
Det andre problemet er den svake interessebaserte organiseringen som skyldes ujevn økonomisk utvikling med ulike arbeidsvilkår. Dette gjør arbeiderbevegelsen svak og fragmentert. Derfor er det behov for bredere allianser i spørsmål der et er felles interesser. Men det er få tegn til at den nye generasjonen aktivister er i gang med dette, bortsett fra at de har fått med seg noen gig-arbeidere og setter søkelyset på skandaløse forhold eller beslutninger.
For det tredje gjelder det samme de uløste problemene med å koordinere og syntetisere alle de separate sakene som sivilsamfunnet og de sosiale bevegelsene fokuserer på.
For det fjerde overser man tidligere innsikter om hvor viktig det er å unngå uformelle forhandlinger med både egne ledere og motparter – i stedet for å utvikle en reell demokratisk representasjon. Dette til tross for at lærdommen er tydelig. For eksempel fra de til først vellykkede forhandlingene mellom aktivister og regjeringen i Tunisia under den arabiske våren. Eller fra hvordan partene i arbeidslivet deltok i den skandinaviske modellen under sosialdemokratiets storhetstid.
Det er ikke mange tegn til at generasjon Z-aktivister skaper felles plattformer og strategier for å samle folk bak politiske prosjekter. Slike prosjekter må være basert på brede allianser og reformforslag om en utvikling som er mer bærekraftig og som gir mer velferd, demokratisk representasjon og styring. Pluss internasjonalt samarbeid for å motvirke geopolitiske intervensjoner. I stedet skrives det som regel lange lister med ofte usammenhengende krav og populistiske mantraer.
Et delvis unntak er Chile, der det etter de folkelige protestene i 2019 ble dannet en sentrum-venstre-koalisjon, Apruebo Dignidad (AP), med røtter i sosiale bevegelser, og den vant valget i 2021. Et annet er enhetsfronten av partier og bevegelser i Sri Lanka, National People’s Power (NPP), som ble dannet av nytenkende ledere (blant annet i det tidligere sjåvinistiske maoistpartiet) etter de folkelige protestene i 2022. Dette banet vei for brakseieren i president- og parlamentsvalget i 2024.
Dessverre klarte ikke den unge chilenske presidenten Gabriel Boric og hans regjering å tilby et realistisk demokratisk rammeverk til alle delegatene fra de sosiale bevegelsene som var invitert til å gjennomføre det sentrale valgløftet om å utarbeide en ny rettighetsbasert grunnlov. Dette undergravde også mulighetene for å gjennomføre andre reformer, noe som ga høyrefløyen luft under vingene. Og den NPP-baserte regjeringen i Sri Lanka må blant annet håndtere utenlandsgjelden til Kina og IMF som tidligere regjeringer har pådratt seg. Likevel peker AP og NPP, samt brede allianser bak demokratiske reformer, fram mot de mest avgjørende manglende leddene som kreves hvis de nye protestene skal kunne bidra til demokratiske alternativer til konservativ nasjonalisme.
I stedet ser dynamikken i generasjon Z-protestene ut til å være en opprørsk presspolitikk: Å først mobilisere støttespillere på nettet, på universitetene og i gatene for å kompensere for mangelen på en homogen arbeiderklasse med felles arbeidsplasser. Deretter å intensivere aksjonene og overbevise reformvillige offiserer om å forlate regimet til fordel for en overgangsregjering med eksperter som er på talefot med sentrale aktivister. Og til slutt håpe på at den nye regjeringen etter hvert vil utlyse valg – og at aktivistene da vil ha valgt ledere og dannet konkurransedyktige partier. Men har dette noen gang lykkes?
I kjølvannet av generasjon Z-opprørene har det i stedet utviklet seg en forferdelig dynamikk i Sudans borgerkrig og nylig i Iran, og det er grunn til å frykte flere, men forhåpentligvis mindre ødeleggende tilfeller av konsolidering av oligarkisk styre, med støtte fra hæren, for eksempel i Bangladesh og Nepal. Andre urovekkende utviklingstrekk er militærets økende innflytelse og den stadig mer autoritære presidenten Prabowo i Indonesia, mens deler av antikorrupsjonsbevegelsen på Filippinene er i ferd med å bli underordnet konkurrerende aktører.
I 1974 gjorde unge indonesiske studenter opprør sammen med reformvennlige offiserer – et lengendarisk forsøk, som har likhetsrekk med dagens generasjon Z-opprør. Forsøket mislyktes, og Suhartos regime ble konsolidert. Det skulle ta ti år før opposisjonsbevegelsen kom med en alternativ analyse. Den pekte på at det viktigste var å kjempe for en dobbel demokratisering mot Suhartos enevelde. For det første – som i antikkens Aten – ved å arbeide for likeverdige maktforhold, i motsetning til oligarkisk kontroll over samfunnets ressurser. For det andre ved å fremme frihet og likhet i styringen av offentlige anliggender. Det var slik Suharto-diktaturet ble styrtet i 1998, og samfunnet begynte å forandre seg.
La oss håpe at det ikke vil ta like lang tid for de nye bevegelsene å gjenoppdage dette perspektivet og ta tak i utfordringene. Det er for øvrig dette vår skandinaviske bistandspolitikk bør fremme! For her ligger det håp og muligheter.
Oversatt av Lars Nygaard
