Carline Tromp har delt denne artikkelen med deg.

Carline Tromp har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Homo politicus

Reaksjonens røst

Iranerne fortjener bedre enn både islamistisk undertrykkelse og høyreekstrem monarkisme.

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

På årets sikkerhetskonferanse i München dikterte USAs utenriksminister en pro-kolonialistisk historierevisjonisme, undergravde den internasjonale rettsordenen og ga ideologisk ammunisjon til ytre høyre i Europa.

Konferansen valgte også å trekke tilbake invitasjonen til Irans utenriksminister. I stedet ble Reza Pahlavi – bosatt i USA, men sønn av kongen som ble avsatt ved revolusjonen i 1979 – invitert på en pressekonferanse. Der snakket han om demokrati. Selv er han «ikke kandidat til» noen post, men skal «bare» lede en overgangsprosess som han inntar en «nøytral posisjon» til. Det framgikk imidlertid at denne prosessen ikke vil kunne starte raskt nok uten utenlandsk intervensjon.

Siden sommeren 2025 har Pahlavi imidlertid stått bak en «emergency booklet». Der står det at hele overgangen fra den nåværende islamske republikken skal styres av Pahlavi personlig. Han utropes til «leder for det nasjonale opprøret» og får dermed makt til å utnevne (og avsette) lederne for de organene som skal forberede en folkeavstemning og lede landet fram til den er gjennomført – samt godkjenne alle viktige beslutninger de tar.

Mange monarkister i diasporaen har omsatt denne linjen i forberedende praksis. På nettet finner man utallige klipp med grove fornærmelser og trusler rettet mot alle andre iranere. Løfter om at det vil henge lik fra trær og lyktestolper langs gatene. Rop om seksuell vold mot alle som ikke ukritisk støtter «Hans Majestet». Mafialignende besøk i butikker som drives av iranere, med krav om at bilder av Pahlavi skal henges opp. Verbale og fysiske angrep på opposisjonelle som kritiserer monarkistiske demonstrasjoner.

Selv slagordet «kvinne, liv, frihet» – parolen for protestene mot det iranske regimet i 2022 – er uakseptabelt. Fordi liberalere og venstreorienterte stiller seg bak, men også fordi det var og er viktig for kurdiske grupper. Den monarkistiske posisjonen er preget av en voldsom persisk sjåvinisme.

«preget av en persisk sjåvinisme»

I München spurte en fransk journalist Reza Pahlavi om han kunne forstå at noen hadde problemer med å tro på løftene hans siden han ikke har gitt uttrykk for kritikk mot diktaturet til faren og farfaren. Han ble tydelig irritert og sa han ville fokusere på framtida. Men monarkistenes forestilling om framtida er sterkt knyttet til en bestemt forestilling om historien. Den iranske revolusjonen i 1979 mobiliserte mennesker fra nær sagt alle samfunnsgrupper. Regimet som ble styrtet, ble holdt oppe av et tynt og korrupt sjikt rundt hoffet. Politisk og faglig organisering ble undertrykt gjennom overvåkning og tortur. De sosiale ulikhetene var ekstreme. Store deler av landet var grovt forsømt. Analfabetisme og lav forventet levealder preget særlig landsbygda. Den som nekter å problematisere dette systemet, kan vanskelig stå i spissen for en demokratisk og progressiv samfunnsendring i Iran.

Den iranske monarkismen fungerer i dag som en høyreekstrem, nasjonalsjåvinistisk og antidemokratisk bevegelse. Oppsvinget for bevegelsen kan ikke forstås uavhengig av de geopolitiske tendensene som trekker og drar i vår samtid. Ideologisk er den beslektet med og har fått drahjelp av den fascistisk farget høyre­bølgen som Trumps USA nå står i spissen for. Den har også fått en konkret rolle i Israels forsøk på å transformere regionen. Mens israelsk strategi tidligere har vært å støtte autoritære regimer som i Egypt og Gulfstatene, har den skiftet til å se mulighetene i statskollaps og borgerkrigslignende tilstander. Et regime sluppet fra luften, uten en uavhengig sosial base i Iran, passer godt inn i en slik strategi. Spesielt siden sitt besøk i Israel i 2023 har Reza Pahlavi vært en ivrig forkjemper for det folkerettsfiendtlige israelske synet på verdensordenen.

Det er selvsagt ikke slik at alle de i og utenfor Iran som setter sin lit til Pahlavi, er enige i alt dette. Jeg har selv venner og slektninger som, fra svært ulike politiske og sosiale posisjoner, har gått til det skrittet. Det nåværende regimet i Iran er et av de mest undertrykkende i verden, og det er tydelig at det er villig til å begå massedrap på egne innbyggere. En kombinasjon av sanksjoner og økonomisk vanstyre har gjort levekårene for store deler av befolkningen svært vanskelige. I desperate situasjoner kan det meste skje.

Men hvis man har muligheten, bør man forsøke å forstå hvilke forutsetninger det iranske folket kan forme sin egen skjebne under. Et oppgjør med dagens islamistiske regime vil kreve allianser, kamper og kompromisser. At en høyreekstrem, elitistisk og intolerant klikk skulle fungere som «samlende» i en slik organisk prosess, er lite sannsynlig. Reaksjonære i eksil som vil erstatte den hjemlige grasrotorganiseringen med amerikanske bomber og israelske attentater, er ikke den framtida det iranske folket fortjener.

Solidaritet handler om å erkjenne at vi deler verden, om å forsvare informasjonsflyt, retten til asyl og grunnleggende menneskerettigheter. Altså det motsatte av det USA dikterte i München, til stående applaus fra forskremte europeiske ledere.

Oversatt av Lars Nygaard

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Homo politicus

Må Hans Rustad få lov til å krenke medienes spille­reg­ler, siden han er så høyre­eks­trem?

Finans­mi­nis­teren sier han skal skatt­legge de rike, men gjør det ikke.

Det er vår fordømte plikt: Norden må vise soli­da­ritet med våre antifa­scis­tiske venner.