I en offentlighet som belønner synlighet og sterke meninger, kan det å trekke seg tilbake lett tolkes som svakhet. Som resignasjon. Som om man har gitt opp.
Jeg har valgt å slette sosiale medier. Ikke som dramatikk, men for å ta vare på helsen min. Når man arbeider tett på mennesker i sårbare livssituasjoner – i rusomsorg, inkludering og fellesskapsprosjekter – blir det tydelig hvor viktig det er å bevare egen kapasitet. For meg handler det ikke om å forsvinne, men om å kunne fortsette.
Jeg har sett hvordan rusomsorg kan være forskjellen mellom liv og død. Å stå i dette arbeidet krever mer enn engasjement. Det krever emosjonell kapasitet – og den kapasiteten er ikke uendelig. Gjennom initiativer som «1 Love 4 Peace» og samarbeid i Oslo har jeg brukt kultur som et verktøy for inkludering. Jeg er ikke artist; jeg har jobbet i bakgrunnen. Organisert. Skapt arenaer der unge stemmer kan bli hørt, og der fellesskap kan oppstå på tvers av bakgrunn.
Vi trenger flere rom der mennesker møtes.
Bærekraft handler ikke bare om klima. Det handler også om menneskene som kjemper for andre. Engasjement uten egenomsorg brenner ut ildsjeler. Å trekke seg tilbake fra støy og forventninger har vært nødvendig for at jeg fortsatt kan bidra – på en måte som varer.
«1 Love 4 Peace» er ikke bare et slagord. Det er en påminnelse om at fred og omsorg starter i relasjoner – i måten vi ser og hjelper hverandre på.
Jeg trakk meg tilbake for å bli værende.
