Her om dagen fortalte jeg i en bisetning til noen kollegaer at jeg en gang for lenge siden hadde spist på en mørkerestaurant i Berlin. Det ville de gjerne høre mer om. Her kommer derfor en liten tekst om hva som skjedde.
Allerede abonnent? Logg inn
Mitt fødeår er 1999 - det stod derfor skrevet i stjernene, eller mine hender, at der, ja, der skal det fra cirka fylte 10 år alltid ligge en duppedings klar til å fange øyeblikket og dele det. Dette har forringet min evne til å fortelle historier, tror jeg. I stjernene stod det også skrevet at jeg skulle vokse opp på gård med sauer, griser, hester og høner. Hver vår skjer dette underet: lammingen. Det kan ikke overdrives med hvilken fascinasjon et barn overværer dette: ut av søya kommer det et lam. Ofte to! Øynene trillet ut av hodet på meg! En av disse vårene hadde jeg fått kloa i mammas digitalkamera. Jeg dokumenterte alt ivrig. Så kom våren og lammingen med den. Det ble rabalder, for det var en søye som hadde fryktelig med smerter.
KråkaEn gang hadde vi opprydning i kollektivet. Skikkelig opprydning. Min ene romkamerat hadde vært på et lengre opphold i India. Der hadde hun bodd i en liten landsby med en rekke andre kvinner som sammen var på en slags reise. Min romkamerat er jordmor, og jeg må innrømme at jeg trodde hun skulle på en hederlig reise for å bistå indiske kvinner med fødsel og barseltid. Så feil kan man ta. Da hun returnerte, kastet hun alt sukker, all gjær- og lys melbakst, unaturlige søtningsmidler, koffein og salte produkter i bosset. Nå skulle vi spise rett, proklamerte hun stolt som en moderne Kristus. Jeg forsto ikke hvorfor det måtte til, men hva visste vel jeg, en enkel, barnløs humaniorastudent. Men plutselig kom det for en dag: Hun hadde ikke hjulpet fødende kvinner, men betalt 70 000 kroner for å rense kroppen for toxics, altså giftige materialer.
UlvemorIgjen. Det begynner å ule i systemene, og vi avbrytes i hva enn vi gjør. For undertegnedes del middag. Jeg er altfor gammel til å bo i studentby, men fort gjort når det er lettere å søke på Samordna opptak enn Finn.no. «You’re not you when you’re hungry» stemmer så visst. Nedtrykt av selvmedlidenhet tar jeg på meg flip-flops og går til trappa, for å legge ut på odysseen ned de sju etasjene til bakkeplan. Det blir for dumt å brenne inne, gjør det ikke? Flere tenker som meg og vi sleper oss ned trappegangen. Ved inngangsdøra henger en tavle som avslører hvilken leilighet djevelskapen begynte.
Implodert prinsesse