Akkurat nå

Poteter fra mors grav

Millennial_botaniker

Er det innafor å plukke einebær fra gravlunden? Sånn lyder et spørsmål fra radioprogrammet Abels tårn. Innsenderen av spørsmålet hadde servert en lekker middag til noen gjester, med selvplukkede einebær. Da hun fortalte hvor einebærene var plukket hen, reagerte gjestene med en viss avsmak. At maten de spiste var gjødslet på menneskelig nedbrutt materiale, var visst for mye.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Kretsløp

Jeg har solgt sofaen min på Finn, og om ikke lenge kommer den nye eieren for å hente den. Det er litt vemodig. Sofaen og jeg har hatt mange fine stunder sammen. Ja, du har i grunn vært mer enn en sitteplass. Du har vært en venn! Det er trist å ta farvel, men møblenes kretsløp er en vakker ting. Jeg liker tanken på at noens gamle, glemte lenestol kan bli mitt nye praktmøbel.

Blümchen

Besøk

Nylig leste jeg en artikkel om at folk helt har sluttet å gå på uanmeldt besøk og i stedet sender SMS først for å sjekke om det er greit at de kommer. Nå tror jeg jo at det med uanmeldt besøk eller ei også har et visst geografisk skille over seg. Det endrer seg nok nordpå også, men fortsatt er det sånn i feriebygda mi at folk stikker innom uanmeldt. Da jeg vokste opp, var det en absolutt selvfølge. Men som ungjente støtte jeg på det motsatte i Oslobyen. Far min hadde en gammel onkel her, og da jeg begynte å reise på raddismøter i hovedstaden, spurte Pappa stadig om jeg hadde besøkt onkelen hans. Jeg var nå ikke så veldig ivrig på akkurat det, men en gang jeg var her og hadde ei luke mellom seriøse raddismøter og munter øldrikking, fikk jeg rydda plass til en tur til Manglerud, der gammelonkel Anfinn bodde. Dette var før mobiltelefonenes tid, og skulle jeg ringt, måtte jeg funnet en telefonkiosk. Dessuten visste jeg ikke før like før jeg dro dit, at jeg fikk klemt inn tid til et besøk. Jeg ble godt tatt imot. De hadde allerede besøk av konas tantebarn, som var på min alder og veldig hyggelige.

siss

Løgn

Ganske nylig gjorde jeg en ganske stor livsendring: Jeg sluttet å være veganer. Jeg skal ikke gå inn på hvorfor her, men i løpet av de to siste ukene har jeg altså gjort meg noen erfaringer. En ny verden står for mine føtter, og det viser seg at alt jeg trodde var sant, har vært en løgn. Den største løgnen er selvfølgelig vegansk ost. I flere år har jeg fortalt meg selv – og alle som har stilt meg kritiske spørsmål – at vegansk gulost, vegansk mozzarella, vegansk cheddar, og til og med vegansk brunost (!), er godt. Gulosten smaker jo nesten som Norvegia, har jeg tenkt.

Fia