Tid er penger

Christian Lollikes versjon av «Den stundesløse» er et kaos av en forestilling – men kunne gjerne vært enda mer kaotisk.

Julie Rongved Amundsen14. feb.

OUTRERT: Olav Waastad er alltid best når han får gjøre sin greie, som er å utfolde seg i et skuespill som inneholder store fakter kombinert med presis komikk. Her sammen med Tone Mostraum. Foto: Lars OpstadOUTRERT: Olav Waastad er alltid best når han får gjøre sin greie, som er å utfolde seg i et skuespill som inneholder store fakter kombinert med presis komikk. Her sammen med Tone Mostraum. Foto: Lars Opstad

Den stundesløse

Nationaltheatret, Oslo

Av Ludvig Holberg

Bearbeidet av Christian Lollike og Anders Thrue Djurslev

Oversatt av Kristofer Grønskag

Regissør: Christian Lollike

Med: Olav Waastad, Henriette Marø, Eivin Nilsen Salthe, Jenny Mueni Ndunda, Jacob Jensen, Andrea Bræin Hovig, Tone Mostraum, Mari Maurstad, Kim Haugen, Anders Mordal

Ludvig Holberg skrev komedien «Den stundesløse»omkring 1722. Den handler om den rastløst travle Vielgeschrey, som vil gifte bort sin datter til Leonora til en bokholder. Hun på sin side vil gifte seg med den mer verdensvante og utdannede Leander. Som vanlig i forviklingskomedier utvikler den slu hushjelpa Pernille et komplott der Vielgeschrey blir lurt, og alle blir lykkelig gift til slutt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Den stundesløse

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Peer Gynt

Søstrene

Skal ein sjå vekk?