DebattEpstein-filene

Den fundamentale systemsvikten i UD

Jan-Egil Mosand (30 år i bistandsbransjen)

Kravet om en uavhengig gransking av Utenriksdepartementet og bistanden handler ikke primært om Epstein, men om en fundamental systemsvikt. Epstein-saken er kun et symptom på en dypere krise preget av manglende kontroll, uklare maktstrukturer og en kultur for lukkethet. Å fokusere på enkeltsaker blir en avsporing fra det reelle problemet – det er å behandle symptomet og ikke sykdommen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Historie

Natio­nal­theatret som musikk­scene

I Klassekampen 10. februar påstås følgende; «i mai skal Musti innta Nationaltheatrets hovedscene som den første musiker noensinne.» Vel, her ble det helt fram til 1940 og krigsutbruddet framført flere musikkteaterforestillinger, blant de siste var den kjente operetten «ØRKENSANGEN» der Erik Bye (senior) ledet operakoret, og (blant andre) min egen far sang med. Kuriøst? Ja, men rett skal være rett, og la meg i den forbindelse få lov å støtte det arkitekturfaglig omdiskuterte men svært kloke initiativet som går ut på å bygge ut teaterets endegavl i henhold til Henrik Bulls gamle tegninger. Hurra for Historien!.

Torgeir Rebolledo Pedersen
Mikroplast

Ikke vent, ta ansvar

Siden 2021 har nasjonale reguleringer for å beskytte nordmenn mot mikroplast uteblitt, til tross for forslag fra MDG som ville redusert plastbruk og gjort helsevennlige alternativer mer tilgjengelige. Regjeringen viser til behov for internasjonal regulering og venter på EU og FN, mens enkelte petrostater som Russland og Saudi-Arabia aktivt saboterer en global plastavtale. Forskning viser at plast kan spre seg i kroppen og kobles til flere sykdommer. De politiske tiltakene følger på ingen måte det stigende alvoret forskningen viser til. Det er behov for flere studier. Likevel kan vi ikke vente med tiltak. Det er både billigere og enklere å være føre-var enn å vente på en potensiell helsekatastrofe.

Oda Indgaard
Epstein-filene

Svar til Orning

I staden for saklege argument mot min påpeiking av Marx’ karakteristikk av føydal utbyting, serverer Hans Jacob Orning ein nedlatande, typisk akademisk tirade om at underteikna lid av «manglende kunnskap om middelalderhistorie» og manglande «forståelse for akademisk kunnskapsutvikling». Nå avviser Orning, utan tilløp til argument, Marx’ teori om liveigenskap og tilsvarande open og utilslørt utbyting, som «ensidig og utdatert» og viser til seinare forskarar som enten avviser sjølve begrepet om føydalisme (!) (Susan Reynolds) eller som ser det kapitalistiske samfunnet som «en videreutvikling av føydalismen» (Michael Mann). Mot dette er det viktig å presisere at føydalismen er eit eige økonomisk-politisk system som består av liveigenskap og andre personleg avhengige forhold (t.d. vassallsystemet og handverkslauga i byane). Liveigenskapen er bygd på privat eigedom til jord, og var, samanlikna med kapitalismen, eit grunnleggande statisk system, til liks med den asiatiske produksjonsmåten. Men mellom anna fordi føydalismen var basert på privat eigedom, oppstod her også spirene til den kapitalistiske utvikling, men denne overgangen innebar både ein politisk og ein økonomisk revolusjon. Eit kjernepunkt i den økonomiske revolusjonen var den til dels valdelege lausrivinga av dei umiddelbare produsentane frå produksjonsmidla, ikkje minst jorda, forvandlinga av arbeidskrafta til ei vare på marknaden. Denne framandgjeringa var ukjent i alle førkapitalistiske økonomiske system.

Jon Langdal