Våre etterretnings- og sikkerhetstjenester pleier å være gode på å analysere den internasjonale situasjonen. Men i trusselvurderingene som ble presentert 6. februar, bommer de. Det er vanskelig å si hva det skyldes, om det er politiske skylapper eller en naiv lojalitet til det amerikanske sikkerhetsapparatet. Likevel: Å ikke diskutere USA som en sikkerhetsutfordring i 2026 er å overse elefanten i rommet.
Allerede abonnent? Logg inn
Salt er nyttig til så mangt, og maktkritikk er også ofte bra og på sin plass. «Solveigs salt» byr jevnlig på skarp og velformulert kritikk av både det ene og det andre, og denne lørdagen var det kronprinsessa som fikk tildelt kvasse – for ikke å si giftige – stikk av Aareskjolds penn. Det er mange som mener mye om grenser om dagen: Hvor går grensa for ditt, og hvor går grensa for datt? Personlig syns jeg grensa for legitim kritikk er passert når jeg leser setninger som dette: «Den gjennomredigerte syndsvedkjenninga tok frå henne det einaste ho var verkeleg flink til, å gå på fest. Det tømte henne for erfaring og gav oss ei kronprinsesse som ville det beste for alle, men var ingenting i seg sjølv.» Det var da voldsomt til hån og forakt. Heldigvis er jeg sjøl privilegert på den ordinære, uglamorøse måten, og har dermed full frihet til å la være å lese denne spalta framover. Og det er nok akkurat det jeg kommer til å gjøre, også.
Lene Anundsen«Det viktigste for meg de siste dagene er å ta vare på flokken», uttalte kronprins Haakon på nyhetene lørdag. Sagt på en annen måte vil han beskytte Mette-Marit og Marius mot medieulvene. De svarte fårene i flokken er med andre ord ofre. Men hva gjorde gjeteren i 2011 da søya stakk fra flokken for å besøke Epstein i USA? Og da ungsauen ble bøtelagt for kokainbruk på Palmesusfestivalen i 2017? «Jeg blir gæren», breker lammet. En av gjeterens viktigste oppgaver er å holde dyrene samlet og trygge. På tide å la andre ta gjeteransvaret?.
Niels-Erik OpdahlI Klassekampen 12. januar får vi høre fra en rekke akademikere at det snakkes for lite om såkalt «kunstig superintelligens» – ideen om at KI-teknologi får bevissthet og utgjør en eksistensiell trussel for menneskeheten. Men som Mass Soldal Lund påpeker i mandagens avis, er KI-verktøyene vi bruker fortsatt først og fremst språkmodeller: «statistiske modellar som tek tekst som input og ut frå denne inputen finn det neste sannsynlege ordet.» Selv tenker jeg at det finnes langt viktigere politiske og økonomiske aspekter ved KI-industrien som fortjener vår oppmerksomhet. Én ting er at den ideologiske fortellingen om hvordan kunstig intelligens blir så kompleks at den etter hvert vil kunne utslette menneskeheten, er fremmet av aktører som Elon Musk og Sam Altman – som selv spiller rollen som de som skal redde menneskeheten. Denne fortellingen bidrar også til å tåkelegge de åpenbart suspekte tingene som foregår i KI-industrien: Selskap som Nvidia og OpenAI driver med sirkulær finansiering, der de veksler penger mellom seg for å opprettholde illusjonen av vekst. Dette kjøper dem mer tid mens de leter etter et reelt bruksområde til teknologien som tilsvarer den svimlende høye verdisettingen. En rapport fra MIT fra i fjor kan faktisk fortelle at over 90 prosent av bedriftene som har investert i KI-teknologi, ikke har fått forventet effektiviseringsgevinst. Satsingen på KI-teknologi fra sentrale beslutningstakere i Norge gjør oss sårbare for å låses inn i avtaler som må overholdes, selv hvis denne spekulative boblen sprekker. Dette gjelder særlig den norske staten, som har satset milliarder på KI i håp om å frigjøre arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren. En rapport fra Attac Norge som kom før stortingsvalget i fjor, slår fast at alle de norske partiene mangler klare visjoner for KI og digitalisering.
Haweya Jama