I disse dager foregår det et sirkus av en rettssak mot Marius Borg Høiby, som blant annet er siktet for voldtekt og mishandling i nære relasjoner. I skyggen av tabloide saker som denne, ble en viktig rapport lansert i forrige uke. I 2017 ratifiserte Norge Istanbulkonvensjonen, Europarådets konvensjon for bekjempelse av partnervold og vold mot kvinner. Konvensjonens overvåkingsorgan innhenter hvert femte år rapporteringer. Forrige uke ble sivilsamfunnets skyggerapport rapport lansert. Den er ført i pennen av Jurk, Krisesentersentersekretariatet og Sanitetskvinnene, med innspill og tilslutning fra 33 organisasjoner. Kort oppsummert fastslår rapporten at Norges innsats svikter forpliktelsene.
Skyggerapporten er et viktig dokument fordi den viser gapet mellom politikk og realitet. Til tross for at regjeringen omtaler vold og overgrep som prioritert et område og kan vise til tiltak, er tilbakemeldingen fra sivilsamfunnet at samfunnet svikter de utsatte samtidig som volden øker. Politikk skaper ikke endringer når finansieringen ikke følger. Vi har en opptrappingsplan, men vi ser ingen opptrapping.
Sivilsamfunnet beskriver hjelpetilbudet for voldsutsatte kvinner som fragmentert, personavhengig og med uakseptabelt store regionale variasjoner. I 2010 var det 51 krisesentre i Norge. I dag er det 41. Det gir lang reisevei og kapasitetsproblemer. I tillegg blir mange boende for lenge på krisesenteret fordi det mangler et operativt mottaksapparat i den andre enden. Mange steder står rusavhengige, funksjonshemmede og psykisk syke kvinner uten noe tilbud.
Selv om ansatte i helse- og sosialtjenesten i mange sammenhenger er pålagt å etterspørre og avdekke vold, mangler kompetansen. Det hjelper lite at en helsesykepleier er pålagt å ta opp teamet på spedbarnskontrollen hvis de verken har kunnskap om hvordan partnervold faktisk kan arte seg, har lært hvordan de kan spørre på en måte som kan gi et ærlig svar, eller hva de skal gjøre dersom svaret faktisk er ja.
Norge stryker også på den forebyggende innsatsen. Vi gjør lite for å stoppe voldsutøverne. Selv ikke de få som dømmes for partnervold eller voldtekt, er sikret forebyggende hjelp.
Rapporten peker også på svikt i politiets arbeid. Lav tillit og dårligere erfaringer fører til at mange kvier seg for å anmelde. Oppklaringsprosenten er lav, og til og med synkende for voldtekter. Brudd på besøksforbud blir ofte ikke sanksjonert. Etterforskning tar for lang tid, og i mellomtiden utsettes kvinner for vold som kunne være forhindret. Gode risikovurderingsverktøy finnes, men tas for sjelden i bruk.
«Norge stryker også på den forebyggende innsatsen»
Til tross for at omfanget av vold, partnerdrap og voldtekt øker, blir hjelpeapparatet svekket, ikke styrket. Organisasjonene som sikrer hjelpelinjer, rådgivning og oppfølging mister øremerkede midler og sloss om tilskuddspotter som står stille mens behovet øker. Krisesentrene sultes ut i trange kommunebudsjetter. Ny politikk rammer voldsutsatte negativt.
I rapporten pekes det også på hvordan vold mot kvinner systematisk underkommuniseres. I politiets statistikker er vold mot kvinner ofte nedsubsumert, altså kategorisert som handlinger med lavere strafferamme som kroppskrenkelse eller hensynsløs atferd. Ved samlivsbrudd blir vold ofte omtalt og forstått som «foreldrekonflikt». Skylden blir likt fordelt og den utsatte blir ikke beskyttet, men bedt om å samarbeide og bidra til forsoning.
Vold mot kvinner foregår bak lukkede dører, og i relasjoner der voldsofferet selv er med på å holde volden hemmelig. Når også offentligheten, rettssystemet og hjelpetjenestene bidrar med mistro, victim blaming og formildende omskrivinger glipper blikket vårt for at vold mot kvinner er et stort, omfattende samfunnsproblem.
Er det derfor det er så vanskelig for oss som samfunn å faktisk prioritere dette arbeidet? Fordi vi ikke helt klarer å tro på at det er sant, at dette virkelig er et problem i vår liberale, siviliserte og likestilte land.
Vi kan snakke om vold mot kvinner som et kulturproblem i innvandrermiljøer, men at norske menn voldtar, banker, trakasserer, stalker og truer norske kvinner passer ikke med selvbildet vårt. Overgrepssaker som Høiby-saken og Frosta-saken kan vekke stor interesse, men utløser ikke noen debatt om hva slags kultur disse sakene springer ut av. Hva det er med samfunnet vårt som skaper og lar serieovergripere som disse få holde på og holde på.
Skal voldsfeltet bli prioritert som Istanbul-konvensjonen pålegger oss, må vi starte med å anerkjenne at vold mot kvinner ikke er en parentes i norsk kultur. Det er omfattende og strukturelt samfunnsproblem som vi faktisk har forpliktet oss til å ta tak i.
