Noen ganger åpner livet seg baklengs. For Harald Eia skjedde det da han, godt voksen, gjenkjente farens stille nysgjerrighet i seg selv. De delte trekk, samme hårtap og mellomrom mellom tennene, men kanskje viktigere: en vedvarende uro for det uavklarte.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
