Den ekspanderende høyrepopulismen med stadig sterkere autokratiske trekk har fornyet interessen for den demokratisk skjøre Weimarrepublikken (1918–1933). Utgivelsen i disse dager av Hans Kelsens «Om demokratiets vesen og verdi» (Dreyer 2026) er i denne sammenheng betimelig. Her presenteres for første gang på norsk Kelsens viktige, politiske tekster fra 1920- og 30-tallet, innledet og oversatt av Marius M. Kjølstad.
Hans Kelsen (1881–1973) var en av det 20. århundrets fremste rettsteoretikere med «Reine Rechtslehre» (1934) som hovedverk. Han ble født av jødiske foreldre i Praha, men vokste opp i Wien og virket der og utover på 1920-tallet også i Tyskland frem til 1933, da han måtte flykte til USA. I etterkrigstidens USA ble Kelsen en ledende folkerettsteoretiker, som for øvrig den tysk-amerikansk-norske statsviteren Helga Hernes på 1960-tallet skrev sin ph.d.-avhandling om ved Johns Hopkins-universitetet i USA.
Kjølstad har med god grunn valgt å profilere den sosialdemokratisk orienterte Kelsen vis-à-vis den høyreradikale Carl Schmitt (1888–1985), hans professorpolitiske motpol, som i noen år etter 1933 ble kalt «Hitlers kronjurist». Det som derimot ikke er like overbevisende, er Kjølstads forsøk på å kombinere sitt Kelsen-forsvar med et heftig angrep på den norske interessen for Schmitt – og her er mitt navn tilbakevendende. Allerede et par måneder før lanseringen sendte Kjølstad ut en advarsel, «Farvel til Carl Schmitt» (Klassekampen 20. november), om den noe suspekte, norske Schmitt-interessen: «norske akademikeres forunderlige fascinasjon for en dypt autoritær tenker». Kelsens demokratiteori «må da være langt mer aktuelt i vår tid enn Schmitts grumsete fiendetenkning».
«Schmitts tese om unntakstilstanden har i senere tid blitt foruroligende aktuell»
I et lanseringsintervju i Klassekampen (16. januar) fikk vi nok en gang vite at Kjølstad ikke helt deler «denne entusiasmen» for Carl Schmitt. I intervjuet, som i bokens innledning, mobiliseres historikeren Jens Arup Seip, som i en stor artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift (1984) ga Schmitt det glatte lag: «ekstremt selektive idéhistoriske passasjer, vilkårlige begrepsbestemmelser (…), tvilsomme tankesprang og uten noen egentlig analyse av sin egen samtid, kun ubegrunnede påstander». Når Seip først skulle mobiliseres, er det kanskje litt pussig at Kjølstad i innledningen ikke samtidig benytter anledningen til å minne om Seips kritiske karakteristikk av Kelsen i samme artikkel: I Kelsens ifølge Seip «tynne luftlag», hvor staten er redusert til et normsystem, kan det være vanskelig «å se noen motsetning mellom rettsstat i Kelsens mening og et despotisk styre».
«Sitt mest selsomme uttrykk fikk denne veldige Schmitt-fascinasjonen», fremholder Kjølstad i innledningen, «da tidligere høyrestatsråd Torbjørn Røe Isaksen i 2023 nominerte den høyreautoritære Schmitt til ‘Venstresidens kanon’ i Klassekampen». Vel, til disse «selsomme» hører også Jean-François Kervégan, en av Frankrikes fremste rettsteoretikere: På 1980-tallet kunne det fortsatt ansees som en skandale å hevde at Schmitt var en politisk-teoretisk klassiker (jeg vedkjenner meg denne «skandalen»), men slik er det ikke lenger, skriver Kervégan i «Hva skal vi gjøre med Carl Schmitt?» (Paris 2011): «En forfatter som år ut og år inn er viet dusinvis av studier og monografier, hører, enten man vil det eller ikke, til den felles kulturarv, med andre ord: er en klassiker.» I 2016 utkom et eget bind om Schmitt i den eksklusive «Handbook»-serien ved Oxford University Press. Og i Tyskland kommer det en uendelig strøm Schmitt-studier, nå sist «Multipolare møter. Carl Schmitt og venstrefløyen» (2024) med 13 ulike bidrag.
Min interesse for Carl Schmitt er kommet i to bølger: den første omkring 1980 med en rent faghistorisk kontekst, den andre knapt 40 år senere med gjennombruddet for den nye høyreradikalismen.
I et innlegg på Ustaoset-seminaret i politisk teori i 1982 søkte jeg via Carl Schmitt å kaste lys over rettsstatsdebatten mellom Jens Arup Seip og Johs. Andenæs & Francis Sejersted. Blant deltakerne var Claus Offe, den fremste statsvitenskapelige eleven til Jürgen Habermas. Offe var hoderystende: Schmitt hørte nazi-tiden til. Punktum!
Selv var jeg, slik det fremgår i min studie «Rett og politikk – et liberalt tema med variasjoner» (1987), paradoksalt nok kommet til Schmitt via Habermas, Schmitts argeste motstander gjennom 60- og 70-tallet. Det har vært en slags dobbeltmoral hos Habermas i tilfellet Schmitt. På den den ene siden kontinuerlige advarsler mot den farlige Schmitt som han har vært meget påpasselig med å holde avstand til; han har til gjengjeld vært ganske sjenerøs med å plassere andre i Schmitts nærområde. Med eller uten brunstriper. Men på den annen side har sporene av Schmitt hos Habermas selv gjerne forblitt i det dulgte. Ved nærmere ettersyn viser Habermas’ offentlighetsstudie («Strukturwandel der Öffentlichkeit», 1962 / «Borgerlig offentlighet», 1971) seg å være sterkt Schmitt-inspirert, ja, nærmest å ha som modell Schmitts avhandling om «Parlamentarismens svanesang» (1923/1926). I begge tilfeller studeres politikken med den kommunikative samtalen som det politisk sentrum.
Mens Schmitt mer kynisk konstaterte samtalens avmakt, forfektet Habermas mer utopisk samtalens allmakt. Schmitt kritiserte den borgerlig-liberale, romantiske forestillingen om politikk som «das ewige Gespräch». Man kunne få det inntrykk, ironiserte Schmitt, at «idealet i det politiske liv består i at ikke bare den lovgivende forsamling, men hele befolkningen diskuterer, at det menneskelige samfunn forvandles til en enorm klubb og sannheten på denne måten gir seg av seg selv gjennom avstemning». – Jeg savnet overhodet i Habermas’ herredømmefrie kommunikasjon striden, som for Schmitt var det grunnleggende fenomen i politikken. Schmitt ble én stamfar til den «realistiske» i retningen i moderne politisk teori. Hans Morgenthau, den sentrale realisten i amerikansk statsvitenskap etter 1945, hadde sittet under Schmitts kateter. Den amerikanske professorpolitikeren Henry Kissinger hører til i denne kretsen.
Et bemerkelsesverdig, begrensende trekk ved Kelsen som politisk teoretiker er hans defaitistiske, nærmest motstandsløse resignasjon overfor demokratiets indre motstandere – demokratiets selvdestruksjon. I «Forsvar for demokratiet» (1932) hevder Kelsen at demokratiet er «den statsformen som i minst grad forsvarer seg mot sine motstander»:
Det synes å være dets tragiske skjebne at det også må nære sine argeste fiender ved sitt eget bryst. Dersom det skal forbli tro mot seg selv, må det også tåle en bevegelse som er innrettet mot demokratiets tilintetgjørelse, og sikre denne bevegelsen samme utviklingsmulighet som enhver annen politisk overbevisning. (…) Den som er for demokratiet, kan ikke la seg vikle inn i den skjebnesvangre motsigelsen det er å gripe til diktaturet for å redde demokratiet. Man må holde fanen høyt selv når skipet synker; og til dypet kan man bare bringe med seg håpet om at frihetens ideal er uutslettelig, og at jo dypere det har sunket, desto mer lidenskapelig vil det vekkes til live igjen.
Goebbels karakteriserte i 1935, to år etter Hitlers makterobring i 1933, denne defaitistiske holdningen som «en av demokratiets beste vitser».
Min Schmitt-interesse ble fornyet etter at Trump ble president i 2016, formulert i artikkelen «Carl Schmitt i Det hvite hus?» (Klassekampen 11. februar 2017). I 2019 utga jeg på Pax et utvalg Schmitt-tekster, oversatt av Øystein Skar: «Politikk og rett – et antiliberalt tema med variasjoner». Jeg skrev et lengre, innledende essay, ‘Carl Schmitt – en foruroligende teoretiker’, hvor jeg plasserte hans tenkning i historisk og aktuell kontekst.
Hans Kelsen er, som Jürgen Habermas, en teoretiker for den mer eller mindre fredelige, regelbaserte normalpolitikkens æra. Unntakstilstanden er dem begge fremmed. Men det var den ikke for Carl Schmitt. Hans tese om unntakstilstanden har i senere tid blitt foruroligende aktuell, uttrykt i den innledende sentens i Schmitts «Politisk teologi» (1922): «Suveren er den som beslutter unntakstilstanden.» Med sin formulering viste Schmitt til unntakstilstanden som en egen orden – ikke rettens, men maktens orden: I unntakstilstanden viker rettsstaten for maktstaten. Den suverene monopoliserer den «siste» beslutning. Deri ligger «den statlige suverenitets vesen», som Schmitt definerte som et «beslutningsmonopol». Til staten som politisk enhet hører muligheten til i en gitt situasjon å peke ut fienden «i kraft av egen beslutning» og bekjempe ham: «Unntakstilfellet åpenbarer den statlige autoritets vesen aller klarest. Her skiller beslutningen seg fra rettsnormen, og (for å formulere det paradoksalt) autoriteten beviser at den, for å skape rett, ikke behøver å ha rett.»
En sentral studie i det som er kalt «mainstreaming Carl Schmitt», er «The Executive Unbound» (2011) av de to amerikanske professorene Eric Posner (Chicago) og Adrian Vermeule (Harvard). Deres prosjekt er «demystifying Schmitt»: «Carl Schmitt er for viktig til å bli overlatt til Schmitt – spesialister.» De vil gjøre Schmitts studier operative for aktuelle analyser av «konstitusjoner, unntaksmyndigheter og administrativ statsmakt». I det amerikanske politiske system er den utøvende makt, det vil si presidenten, «its dominant institutional player», som er vanskelig kontrollerbar med legale og konstitusjonelle mekanismer. «The Executive Unbound» ble utgitt under Obama-administrasjonen, men fikk en mer foruroligende klang under Trump I, ikke mindre under Trump II.
Donald Trump har nok ikke lest en eneste linje av Carl Schmitt, men han representerer en radikalisert Schmitt, idet beslutningsmonopolet også er blitt et «sannhetsmonopol»: Suverenen beslutter hva som er sant – og hva som er fakta. Schmitt gir begreper til å tolke det institusjonelle drama som utspilles på Washington-scenen omkring Trumps høyrepopulistiske regimeendring. Autokratiske populister som Trump og Orbán – eller Putin og Erdogan – utfordrer den moderne staten i dens kjerne: som partidemokrati og liberal rettsstat. I stedet for partiene opptrer førerskikkelser, som i likhet med Machiavellis fyrste evner å mobilisere «folket» direkte uten formidlende mellomledd som partier og media. Kanskje ser vi konturene av et nytt, postdemokratisk system: en plebisitær omforming av demokratiet til et autoritært elitestyre, hvor de institusjonelle kontrollmekanismer er avviklet og den diskuterende offentlighet er avløst av folkets akklamasjon – via X, «Social Truth» og andre sosiale medier.
