Arbeids- og inkluderingsdepartementet foreslår å erstatte dagens kombinasjon av introduksjonsstønad, sosialhjelp og bostøtte med én ny «integreringsstønad» for nyankomne flyktninger. Samtidig skal målgruppen miste retten til sosialhjelp og bostøtte i fem år. Målet er å «styrke arbeidslinja» og gjøre det mer lønnsomt å jobbe. Forslaget innebærer at flyktninger i praksis plasseres i et eget velferdsspor, med lavere rettigheter og høyere krav enn resten av befolkningen.
Ambisjonen om høyere sysselsetting deler vi. Men virkemiddelet er feil. Utfallet kan bli økt fattigdom, forsterket ulikhet i arbeidslivet – og i verste fall varige levekårsproblemer for barn og familier.
Høringsnotatet bygger på en forestilling om at mange ikke jobber fordi ytelsene er for gode. Forskning på området viser imidlertid at flyktninger flest har et sterkt ønske om å komme i arbeid, og bli økonomisk selvstendige. Min forskningsrapport om levekår blant flyktninger fra 1995 fikk tittelen ‘Skaff meg en jobb!’ som reflekterer fortvilelse over å ikke slippe til. Den gang som nå møtte flyktningene barrierer: manglende språkkunnskaper, ikke-godkjent utdanning, diskriminering, lite nettverk og et arbeidsmarked som etterspør «norsk erfaring».
Departementet erkjenner selv at svært få kan gå rett ut i arbeid, og at introduksjonsprogrammet skal fylle gapet mellom medbrakt kompetanse og kravene i norsk arbeidsliv. Likevel foreslås det nå å svekke det økonomiske sikkerhetsnettet i den mest sårbare fasen.
Økonomiske insentiver virker. Tar du pengene fra folk, er de villige til å ta dårligere jobber enn de ellers ville ha gjort. Men insentivene virker kun på dem som har en realistisk sjanse til å få selv de dårligst betalte jobbene. For resten blir effekten kun at de blir enda fattigere. Erfaringer fra Danmark viser at lavere ytelser kan gi en kortsiktig økning i sysselsetting for enkelte grupper. Samme forskning dokumenterer også økt fattigdom, svakere skoleprestasjoner og flere sosiale problemer – særlig blant barn og unge. Departementet viser selv til dette i høringsnotatet.
Spørsmålet er ikke om noen flere kanskje tar en jobb raskere, men hva prisen er. Et system som presser mennesker ut i arbeid ved å gjøre dem fattigere kan gi marginale gevinster i sysselsetting. Det kan også gi store og varige tap i levekår, helse og barns oppvekst.
«Ambisjonen deler vi. Men virkemiddelet er feil»
Fattigdom i kombinasjon med språkproblemer, trangboddhet og psykiske belastninger er en kjent risikofaktor for omsorgssvikt. Når familier ikke har råd til mat, fritidsaktiviteter eller stabile boforhold, øker belastningen på foreldre. Barna betaler prisen.
Vi liker å tenke på Norge som et land med et velregulert arbeidsliv. Det er bare delvis sant. De delene av arbeidsmarkedet der mange innvandrere jobber – renhold, transport, hotell og restaurant, bygg og deler av omsorgssektoren – har ofte lav organisasjonsgrad, midlertidige kontrakter og lave lønninger.
Der organisasjonsgradener lav, fungerer sosialhjelp ikke bare som en siste sikkerhetsventil, men også som uformelt lønnsgulv. Det vil være vanskelig å få folk til å ta jobber som gir vesentlig dårligere utkomme enn å motta sosialhjelp. Det er godt dokumentert at økningen i arbeidsinnvandring etter EU-utvidelsen førte til dårligere lønnsvilkår i de bransjene som fikk størst innvandring, og økte problemer med svart arbeid og arbeidslivskriminalitet. Det henger sammen med at arbeidsinnvandrerne ikke har samme tilgang til sosialhjelp som norske borgere – og flyktninger.
Når nyankomne flyktninger fratas retten til sosialhjelp og bostøtte, svekkes «lønnsgulvet». Det gir arbeidsgivere i de useriøse delene av norsk arbeidsliv større rekrutteringsgrunnlag av mennesker uten reelle alternativer. Resultatet kan bli enda større forskjeller.
Tradisjonelt har Arbeiderpartiet stått for en politikk der arbeidsledighet forklares enten med etterspørselssvikt eller mismatch mellom hva de ledige kan og det som etterspørres i arbeidsmarkedet. De siste par tiårene har antydninger om moralsk svikt hos arbeidsledige fått større gjennomslag som forklaring. Dermed vris tiltakene fra inntektssikring og kvalifisering over på insentiver og tvang. Nå virker det som Arbeiderpartiet mener at arbeidsledige flyktninger har spesielt dårlig moral, og dermed trenger spesielt sterke insentiver. Forslaget representerer et brudd med prinsippet om at alle innbyggere har samme rettigheter til velferdstjenester.
Erfaringer fra Danmark kan gi noen indikasjoner på hva som står på spill. De siste tre årene har jeg vært med i et forskningsprosjekt om flyktningers tillit til vertslandets institusjoner. Innen samfunnsforskningen regnes tillit som et grunnleggende viktig premiss for velfungerende samfunn. Prosjektet vårt viser at syriske og ukrainske flyktninger i Danmark har lavere tillit til sentrale samfunnsinstitusjoner enn det de samme flyktninggruppene i Norge har.
Departementet begrunner forslaget med behovet for bærekraft og kontroll. Men bærekraft handler også om tillit, sosial mobilitet og like muligheter. Forslaget representerer i realiteten en systemendring bort fra universelle rettigheter over til et todelt velferdssystem som vil kunne vise seg lite bærekraftig.
