Endelig en grunn til å skrive reisebrev. Dette har jeg gledet meg til. Nå skal hjemmekjære meg reise, erfare og bråke på kontinentet. Og jammen skal det ikke stå om det i avisen!
Allerede abonnent? Logg inn
Ein kan nytte ein urgamal dikotomi og dele verda inn i to typar folk: Dei som elskar og hatar kaos. Eventuelt dei som toler og ikkje toler kaos. Ein kan også gjere inndelinga meir spesifikk: Dei som er villige til å ofre staden dei bur, til kaos – der premien er godt sosialt samvær – og dei som ikkje gjer det. Eg tilhøyrar siste gruppe. Men eg beundrar, verkeleg beundrar, dei som går inn i den første. Det verker godt og fint å vere ein av dykk. Altså ikkje alltid, nokre gonger er de dumme, de ofrar dykk sjølve for mykje for det sosiale, eksemplifisert av mi jamgamle «venninne» (ikkje eigentleg) som hadde heime aleine-fest då me var 16, noko fleire kjøkkenskåp fekk betale for.
SmørbukkenJeg har nylig erfart at det å være et ja-menneske ikke nødvendigvis er en bra ting. Det hele fant sted på et badehus i Kinas hovedstad. Innimellom høye skyskrapere og moderne biler lå jeg naken på en massasjebenk, nydusjet og innsmurt i en eller annen velduftende olje. Ved siden av meg lå min venninne i tilsvarende stilling: To ja-mennesker på tur (hvorav én med veldig vond mage etter et mindre godt måltid, men det er en annen historie). Vi skulle ha en kroppsskrubb, slik som de andre nordmennene vi reiste med, men den gang ei. Dels er det nok vår feil. Vi sa tross alt «ja» hver gang massørene på litt overivrig vis spurte oss om gudene vet hva på kinesisk. Og selvsagt, vi kunne luktet lunta da vi fikk en varm, trelags ansiktsmaske på – en som att på til dekket øynene og totalt mumifiserte ansiktet. Nå vel. De tjue minuttene med skrubb hadde passert for lengst, og vi ante ugler i mosen.
UlvemorI morges, på bussholdeplassen, fikk jeg en albue i høyre øye. I smerte og sjokk grep jeg meg til ansiktet og hørte lyden av bussdører som lukket seg foran meg, og helt aleine sto jeg igjen på holdeplassen da bussen kjørte. Jeg ble stående og tenke: Hva om Charles Darwins «kampen for tilværelsen» egentlig handler om 37-bussen fra Nydalen til Helsfyr? Den beryktede strekningen, strekningen i Oslo med nest flest passasjerer, er bare slått av den enda travlere 21-bussen. De røde leddbussene som kjører denne strekningen har tilsynelatende god plass, men inne i bussene er det kaoset som råder, og kampen om seter, ståplass og pusterom er nådeløs. I «Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen» viser Darwin hvordan de sterke, begunstigede tilpasser seg livets harde realiteter og overlever, mens de svake bukker under og dør ut. Dette ser jeg daglig på 37-bussen. Den sterke arten klamrer seg fast, den svake står igjen på holdeplassen. Den sterke passasjeren tilpasser seg den ville bussnaturen og sikrer seg og sine både busseter og ståplass. Den er rask på labben, gjerne brautende, har breie skuldre og/eller spisse albuer og som oftest et egosentrisk verdensbilde. Den typisk svake passasjeren, derimot, er treg, kanskje en smule naiv og ufordelaktig høflig. Den aller svakeste sorten er i tillegg utstyrt med handleposer, krykker, barnevogner eller liknende.
Blümchen