Så lenge jeg har kjent Liv Køltzow, har jeg forbundet henne med januar, og dermed vinter, til tross for at hun selv gjerne ga uttrykk for at det var høsten hun elsket; høsten som fikk trærne til å se ut som Reidar Aulie-malerier, som hun en gang sa. Det var kanskje derfor hun også ofte la romanene sine til høsten, denne vemodets årstid, som for så vidt kler de ulike personenes ambivalente, eller mildt resignerte livsholdning, men som først og fremst, vil leseren erfare, inspirerer dem til opprør («Hvem bestemmer over Bjørg og Unni» (1972), «Historien om Eli» (1975), «Verden forsvinner» (1997).
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
