I forrige uke åpnet kronprinsen det nye sykehuset i Stavanger. Men det var ikke et helt sykehus han fikk åpne, bare et halvt. Helseforetaket har nemlig ikke hatt råd til å bygge det nye sykehuset ferdig. Faktisk vet ingen når det nye sykehuset vil skje. De neste tiårene må derfor ansatte, pasienter og pårørende belage seg på delt sykehusdrift mellom Våland og Ullandhaug. Hva det koster i tidsbruk og unødvendig logistikk for de ansatte, må gudene vite.
Det nye sykehuset er for lite før det er tatt i bruk. Flere av de nye avdelingene vil ha færre sengeplasser enn på det gamle sykehuset, til tross for stor befolkningsvekst i regionen. Slik er det med alle nye sykehus, de er for små. Dette er en direkte konsekvens av måten vi bygger sykehus på etter helseforetaksreformen. Når vi skal bygge nytt regjeringskvartal, blir det finansiert direkte over statsbudsjettet. Men når vi skal bygge nye sykehus, tvinges helseforetakene til å ta opp lån fra den samme staten som eier dem. Til renter. Fra og med i år skal Helse Stavanger betale nærmere en halv milliard i renter og over 200 millioner i avdrag til staten.
Disse pengene må foretaket ta fra sykehusdriften. Etter å ha spist kake med kronprinsen under åpningen i forrige uke, gikk sykehusets ledelse direkte i krisemøte. Allerede er det innført det sykehusledelsen kaller «streng ansettelseskontroll», det vil i praksis si ansettelsesstopp. Det hviskes om leger og sykepleiere som ikke tør å slutte i jobben, i frykt for at sykehuset ikke vil ha råd til å erstatte dem. Nå vurderer også Helse Stavanger å legge ned siste rest av sykehusdrift i Dalane, i håp om å kunne spare pengene som i dag brukes på leie lokaler til poliklinikken i Egersund.
«Etter å ha spist kake med kronprinsen, gikk sykehusets ledelse direkte i krisemøte»
Sykehusets pengenød tvinger helseforetaket til å bli en bolighai. Når det gamle sykehuset fraflyttes, åpner det seg en stor sentrumsnær tomt som kommunen kunne brukt til sosial boligbygging. Men Helse Stavanger vil ikke ha noe av kommunens planer om å anlegge parker og sykkelstier. De vil ha høyest mulig utnyttelse av tomten, slik at de kan få mer penger for den. Bare slik kan de betale ned byggelånet til staten, slik at de får lettet rentebyrden sin. Fordi staten oppfører som en lånehai overfor helseforetaket, blir helseforetaket tvunget til å oppføre seg som en bolighai overfor kommunen. Hadde det ikke vært så tragisk, hadde det vært direkte latterlig.
Til forsvar for en modell som ingen lenger klarer å forsvare, sier helseminister Jan Christian Vestre at kaken ikke blir større om vi deler den på nye måter. Underforstått at vi ikke kommer til å bruke mer penger på sykehus dersom vi fjerner dagens finansieringsmodell og overlater ansvaret for å bygge sykehus til Stortinget. Men dette tar Vestre feil i, for ingen folkevalgte vil tåle å sitte med ansvaret for halvbygde sykehus med ansettelsesstopp. Det er bare gjennom å pulverisere det politiske ansvaret og skyve ansiktsløse helseledere foran seg at regjeringen kan slippe unna med at den bruker 60 milliarder på nytt regjeringskvartal, men tilsynelatende ikke har råd til å bygge store nok sykehus.
Et av hovedmålene bak foretaksmodellen i sin tid var nettopp å hindre at vi skulle bruke for mye penger på sykehus. Det finnes nesten ingen øvre grense for hvor mye folk er villig til å betale i skatt om de vet at pengene går til helse. Derfor fant Ap i sin mest nyliberale periode ut at folk og folkevalgte måtte holdes lengst mulig unna sykehusbudsjettene. Resultatet er både en ødelagt sykehusøkonomi, og en fullstendig undergraving av både skatteviljen og tilliten til politikerne. For hva skal være vitsen med en rik stat om den ikke engang har råd til å drive sykehusene sine skikkelig?
