Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen med deg.

Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAbort

Vi venter, helseminister Vestre!

Det er på tide at helsemyndighetene faktisk gir kvinner den selvbestemmelsen og helsehjelpen den nye abortloven åpner opp for. Kvinnefronten krever at tilbudet om tidlig abort utenfor sykehus må innføres raskt og systematisk over hele landet. Abort er en normal helsetjeneste og må utføres som det. Det betyr at det er pasienten og hennes behandler som skal bli enige om hvilken metode som er best egnet av det som er tilgjengelig og forsvarlig.

Abortomsorgen er preget av unødvendig kontroll, tvang og sykehuslogistikk, foran pasientenes behov. Fortsatt må kvinner som skal ha tidlig abort møte på sykehus og svelge tabletten som starter abortprosessen i påsyn av helsepersonell, selv om hun fullfører aborten hjemme. Da er det sykehusets timeplan som bestemmer når hun kan abortere. Hun kan trygt få med seg alle medikamentene hjem, også den første tabletten. Slik kan hun gjennomføre aborten når det passer henne, for eksempel slippe fravær fra jobb eller skole, har barnepass til andre barn eller kan ha den omsorgspersonen hos seg som hun ønsker.

Hvorfor fortsetter denne strenge kontrollen med unge kvinner?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Eu

Grunn motstand

«Både jeg og Frp har vært imot EU-medlemskap i alle år», påstår Frps stortingsrepresentant Erlend Wiborg i Klassekampen onsdag. Det er langt fra sannheten: Realiteten er at Frp har vært både for EU og økt avgivelse av suverenitet til EU-organer. Frp var for norsk EU-medlemskap fram mot folkeavstemningen i 1994. I en partilederdebatt samme år sa Carl I. Hagen at medlemskap i EU var det eneste alternativet som kunne sørge for samarbeid mellom uavhengige land. Det tok mange år før Frp snudde. Selv om partiet i flere år valgte å ikke ha noe klart standpunkt, ble vedtaket deres i 2016 om å si nei til EU-medlemskap presentert som en nyhet.

India

Rettens hukommelse

Jørg Arne Jørgensens kronikk den 23. juli om Indias politikk når det kommer til «det tredje kjønn», kommenterer ikke bare en aktuell lovdebatt. Den reiser også et videre spørsmål: Hva møter retten når den regulerer et samfunn? Retten virker aldri i et historisk tomrom. Den møter ikke bare enkeltmennesker og individuelle rettigheter, men ordninger som gjennom generasjoner har regulert autoritet, tilhørighet og sosialt liv. Skal vi forstå dagens indiske lovgivning om transpersoner, må vi derfor spørre både hvilke rettigheter loven anerkjenner og hvilke institusjoner den berører. Hijra-samfunnene er et eksempel på slike historiske institusjoner. De var ikke bare sosiale fellesskap, men organiserte ordninger med egne former for autoritet, etterfølgelse og intern regulering.

Russland

Vi må hegne om historien

Viser til artikkelen 24. juli «Vil endre navn på festival som hyller russehandel». Det er ordfører Tor-Erik Labahå som vil endre navnet. Promorfestivalen i Vardø har blitt arrangert årlig siden 1991, som et resultat av en vennskapsavtale mellom Vardø kommune og den russiske byen Arkhangelsk. Avtalen innebar at man skulle ha nær kontakt og samarbeide når det gjaldt blant annet idrett, kultur og næringsliv. «Et slikt vennskap eksisterer ikke lenger», mener ordfører i Vardø Tor-Erik Labahå. Leder for Varanger museum, som har avdelinger i Vardø, Vadsø og Sør-Varanger, Inger Lene Nyttingnes uttaler: «Det er en sterk identitet knyttet til promorhandelen her.» For meg høres det veldig bra ut å minnes hvordan kystfolket på begge sider av grensen utvekslet varer tilbake til 1700-tallet.