«Idíte!», brølte en utålmodig, innrøykt stemme fra andre sida av venterommet. Jeg tok raskt beina fatt da jeg skjønte at det betydde noe à la «kom deg for helvete på beina og begynn å gå, helst løp, denne retningen».
Allerede abonnent? Logg inn
Det var en av disse varme dagene, og vi satt utenfor Litteraturhuset. Og slik bør ingen historie begynne, på Litteraturhuset altså, men denne må det. Du satt med øl, jeg med flaskecola, og vi hadde badetøy i sekkene. Vi snakket om at vi skulle bade. For det er ikke så mye annet å snakke om når dagene blir så varme. Alt man kan gjøre, er å søke skygge og sette et sugerør til munnen. – Jeg er ikke så god til å hæle, sa jeg. – Hæle? spør du. – Du veit når man står og vasser og du får gåsehud og leppene blir blå. Da må man enten kaste seg ut, eller så er det bare å glemme hele greia.
Trendysvartkaffe90Spørsmålet har meldt seg: Er du en hytte på fjellet eller hytte ved sjøen-typ person. Spørsmålet melder seg fordi jeg ikke er vokst opp med arvbar hytte, for da hadde jo svaret vært gitt for lengst. Jeg er ikke god nok til å gå på ski til å virkelig nyte en hytte på fjellet. Folk kommer til å suse forbi med store glis og friske, røde kinn. Først ruller de forbi i suv-en, så glir de forbi på ski etterpå. Glis på glis. Ski in, ski out.
Millennial_hyttespekulantJeg har jobbet mye på kafé i mitt liv – fra den skitne sjappa på Tusenfryd der jeg brukte dager på å få frityrlukta ut av håret, til den instavennlige kafeen på Kiellands plass visitert av både en og annen kjendis. Felles for stedene er at de har hatt stamgjester. De kommer regelmessig, bestiller (nesten) alltid det samme og er enten elsket eller hatet av de ansatte. Sistnevnte tar seg til rette og forventer særbehandling, blir snurt om noen har tatt deres faste plass eller om vi glemmer at de skal ha halvannen espressoshot og soyamelk og honning og sjokoladebiter i latten sin. Andre er overdrevent ydmyke, kanskje fordi de føler seg iakttatt, eller fordi de ser på oss som mer enn ansatte bak et kassaapparat. De slipper andre forbi seg i køen, venter til vi faktisk har tid til å servere dem og klager aldri, selv om de har all grunn til det. Til tross for de mange gode erfaringene med stamgjester – flere er jeg fortsatt på hilsern med – har jeg blitt livredd for å bli en selv.
Fia