Det var en av disse varme dagene, og vi satt utenfor Litteraturhuset. Og slik bør ingen historie begynne, på Litteraturhuset altså, men denne må det.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Boligfiskens skrik
(Advarsel: Følgende tekst er inneholder spor av norsk privilegium.) Jeg flørter med høyresida. Så er det sagt. Med mine få enkeltaksjer og (håpefulle) drømmer om å flippe en mikroleilighet på et knapt år, og enda fjernere drømmer om å en dag bli en del av FIRE-bevegelsen. Jeg skammer meg ikke over dette, for jeg er oppvokst kummerlig, og det gir meg retten til drømmen om rikdom (ref. Pip i Dickens’ Great Expectations). Samtidig stemmer jeg Rødt. Jeg er totalt klar over at dette er et utspring av en dyp indre konflikt.
Millennial_skrikKaviar
Kaviar er for meg den nye luksusen. Ikke beluga eller løyrom! Å nei, her er det klassisk tubekaviar som gjelder. Salt og mykt, en smak av havet sånn som det føltes i barndommen. Men til tross for hvor mye jeg elsket havet som barn, likte jeg ikke kaviar. Smaken av tubekaviar er noe paletten har funnet med stor iver først i voksen alder. De som ikke liker å bli eldre, liker åpenbart ikke mat. For jo eldre jeg blir, desto lekrere saker finner vei inn på menyen. Ansjos er en annen ny vinner, både i gryta og på bordet.
Millennial_gourmandVestlandslefse
Det viser seg at pappa har diabetes. Eller, vi visste jo på en måte det, ettersom han er i utredning og har fått medisiner mot det (som han velger å ikke ta). Men mannen må få et hjerteinfarkt utløst av diabetisk ketoacidose for å forstå alvoret. Det fikk han denne helga. Før du bekymrer deg: Han har det bra. Men det er to ting han sier i forbindelse med dette, som har festet seg et sted mellom hjerne og hjerte: Det første kommer etter at stemora mi ringer legevakta fordi hun er bekymret over at han har så store smerter i brystet. Pappa er ikke typen til å ringe selv. Legevakta sender en ambulanse.
Millennial_foodorabud