Forhandlinger i Ukraina-krigen, initiert av Trump, er fremdeles på agendaen. Og det kan være realisme i dem. Å få til en «deal» i krigen som angivelig er Biden-administrasjonens ansvar, har i alle fall vært en klart uttalt og gjentatt ambisjon fra en amerikansk president som nå setter andre deler av sin utenrikspolitiske agenda ut i livet på en fullstendig kompromissløs måte. Forhandlingsprosessen har blitt presset videre gjennom et skytteldiplomati mellom de stridende parter, med rom for justeringer, men med en klar parallell til styrkeforholdet på bakken, slik Trump oppfatter det. De stridende partene selv kappes om Trumps gunst, noe som vitner om at forhandlingssporet er reelt. For den standhaftige Zelenskyj har situasjonen blitt så prekær, både militært, økonomisk og innenrikspolitisk, at kompromiss og avtale fremstår som nødvendig, om enn aldri så bittert.
Kreml ser ut som om de skjønner at Trump-forhandlingene er et mulighetsvindu som kan lukke seg, selv om de nok stadig tror at de kan fortsette krigen og vinne flere innrømmelser dersom nåværende runde ikke gir nok. De bruker en tvangsdiplomatisk taktikk som ble uttrykt i Putins påstand 27. november om at Russland kan gå med på den opprinnelige 28-punktsplanen, som møtte nesten alle Russlands krav, eller krige videre. Tvangstaktikken manifesterer seg stadig gjennom Russlands uavlatelige bombing av ukrainske mål, rettet mot livsviktig energi-infrastruktur nå i vinterkulda, alt mens ordlyden i det som nå er et 20-punkts avtaleutkast etter Trump/Zelenskyj-møtet i julen, er justert tilbake noen hakk i Ukrainas favør. Blant annet er det snakk om Nato-lands, inkludert amerikanske, artikkel 5-lignende sikkerhetsgarantier til Ukraina.
Europa har, som Zelenskyjs trofaste støttespiller, stadig prøvd å møte Trumps utkast med prinsipporienterte kontraplaner som gir Ukraina større rettferdighet, men som ikke tar stor høyde for Ukrainas svakere stilling i krigen, og som fremdeles avviser russiske sikkerhetsbekymringer om Nato-utvidelser som illegitime. Det kan se ut som om den europeiske «koalisjonen av villige» snarere har ønsket at den amerikanske administrasjonen skal fortsette den militære innsatsen på Ukrainas side enn å forfølge forhandlingssporet.
I denne situasjonen fikk den norske debatten om hvorvidt Russlands krig mot Ukraina skal møtes med mer våpen eller forhandling ny fart på seg. For eksempel ble Nils August Andresens utspill i Minerva 25. november om at Ukraina burde ta den «dealen» de kan få nå, fordi de står så svakt at de i neste runde vil tvinges til å akseptere en enda dårligere en, møtt med en anklage fra Michael Tetzschner om at dette tilsvarte råd om å inngå en ny Münchenavtale à la den som ble inngått med Hitler før andre verdenskrig. Det vil ikke være feil å påstå at Tetzschners linje for fortsatt bevæpning representerer det som har blitt det dominerende standpunktet i den norske debatten og i det norske utenrikspolitiske etablissement. Mitt anliggende her er å vise hvordan standpunkt i valget mellom bevæpning og forhandling også hviler på vurderingen av hva slags motpart Kreml representerer.
Selv velger jeg å forholde meg agnostisk til valget mellom fortsatt krig og forhandling. Jeg kunne stemt for fortsatt krig med den begrunnelse at Putin-Russland i løpet av krigen har degenerert til et så brutalt og ensrettende regime at det må skyves ut av Donbas for å verne folk mot dette styresettet. Det ville også statuere et godt eksempel til vern om folkeretten i en tid da denne livsviktige retten blir fullstendig neglisjert. Dessuten, jeg vet jo ikke hva slags ambisjoner Kreml kan få i fremtiden, selv om jeg ikke tror at dagens versjon vil angripe et Nato-land.
Samtidig har krig og militær opprustning alltid vært feil svar for å løse konflikter som i realiteten har en politisk rot. Slike må møtes med pragmatisk vilje til å forstå de ulike partenes oppfatning av situasjonen og løses ved diplomatiske prosesser. Jeg har stemt ja til større og mer realistisk forståelse for motpartenes sikkerhetsbekymringer og tettere diplomati siden lenge før denne krigen begynte. Ikke som noe moralsk bifall for dårlig styresett, men for å unngå krig. Jeg har lenge ønsket et parallelt diplomatisk spor til motstandskampen i Ukraina, og tror i likhet med Andresen og basert på min forskningskompetanse, at fortsatt krig nå kan gi enda mer katastrofale utfall for Ukraina – og for Russland og Europa for den sakens skyld. Dagens Kreml kommer ikke til å gi seg når det gjelder Nato-lands tilstedeværelse i Ukraina. Enhver innsats for å holde USA inne i forsvarskampen, må matches med konstruktiv og realistisk støtte til de diplomatiske initiativene som faktisk pågår – tror jeg.
Min tvil og tvisyn rundt veivalg i denne katastrofale krigen springer ut av bevissthet om hvordan egne forestillinger om krigen og partene er formet av selektiv informasjonstilgang og fremstillinger i eget samfunn, på nasjonalt og faglig nivå. Som bidrag til neste runde med diskusjoner om norske veivalg i Ukraina-krigen i 2026, og vel vitende om at norske valg ikke vil være de avgjørende i dette dramaet, kan det være verdt å analysere hvorfor linjen for fortsatt krig har festet seg så godt her hjemme og hvorfor det diplomatiske sporet nærmest har forsvunnet fra det europeiske repertoaret når det gjelder Russland. Om ikke annet, så for å opprettholde praksisen med offentlig selvrefleksjon før valg av vei i det som åpenbart blir en svært vanskelig internasjonal og sikkerhetspolitisk kontekst å navigere i fremover.
En hel rekke gjentatte fremstillinger av krigen og partene, på det man kunne kalle den «vestlige liberale» siden frem til Bidens avgang, har gjort det vanskelig å velge forhandling. Når Trump bryter, for ikke å si truer, det liberale fellesskapet og samtidig vil forhandle med Russland, står Europa, inkludert Norge, fanget i en ufleksibel posisjon skapt av disse fremstillingene.
At vi har havnet i denne situasjonen er forståelig. I møte med en angrepskrig på eget kontinent må politikere raskt lande en fortelling som beskriver partene og hva som står på spill, for overhodet å kunne handle. Det har vært klare utsagn både om hva Russland er, og hva det vil med krigen. Epiteter som «fascistisk», «imperialistisk» og «ekspansjonistisk» har vært gjengangere. Det siste året har påstanden om at Russland vil kunne komme til å angripe Nato-land vært gjentatt fra høye hold i land som Tyskland, Danmark, Storbritannia og Frankrike.
«Man trenger en fortelling som åpner for at Russland kan ha sikkerhetsbekymringer»
Paralleller til andre kriger har stadig blitt trukket. Jeg har ikke gjort noen systematisk undersøkelse, men jeg tror andre verdenskrig, med assosiasjonen til Putin som en blindt aggressiv Hitler, har vært hyppigere brukt enn første – der alle maktene bidro til utbruddet av en katastrofal krig som kunne vært unngått. Den gjentatte offisielle karakteristikken av krigen som «uprovosert» har passet denne fremstillingen og samtidig styrket ideen om at det er ingenting «vi» på den vestlige siden kunne gjort eller gitt for å forhindre at den begynte. Dertil har krigen blitt fremstilt som en eksistensiell konflikt mellom «demokrati» og «autokrati», der kampen mot Russland i Ukraina er siste skanse for å bevare demokratiet, som er «oss». Med denne uttalte forståelsen av situasjonen ble kampparolene, som ble formulert under USAs president Biden og Natos generalsekretær Stoltenbergs ledelse, om bevæpning av Ukraina «as long as it takes» og «våpen er veien til fred» selvsagte veivisere.
Nå presser en ny virkelighet seg på. Fortellingen om partene, hva det står om, og hvilken metode som fungerer, er ikke tjenlig lenger. Ikke bare fordi Russland sannsynligvis både har sterkere vilje og evne til å vinne frem på bakken enn Ukraina og de europeiske støttespillerne – og Ukraina virkelig kan stå i fare for å tape enda mer – men også fordi det kan være mer spillerom for diplomati enn beskrivelsen av Russland har tillatt.
Selv måtte jeg revurdere min faglige vurdering av Kreml etter 2022. Tidligere hadde jeg tenkt Kreml hadde et revansjistisk prosjekt, men først og fremst mot det de oppfattet som det liberale Vestens dominans i verden via såkalte fargerevolusjoner og Nato-utvidelser, og spesielt inn i Russlands nærområder. Etter fullskalainvasjonen lurte jeg på om det virkelig var et blindt ekspansjonistisk russisk regime vi hadde med å gjøre.
I løpet av krigen har imidlertid Kremls prosjekt og metode blitt mer gjenkjennelig igjen. Propagandamaskinen slynger ut en masse potensielle begrunnelser for hvorfor denne krigen er nødvendig og resirkulerer den som fungerer best og vinner mest gehør, nasjonalt og internasjonalt: Dette er angivelig en «forkjøpskrig» mot vestlig ekspansjonisme inn i Russlands nærområder. Bevæpning av Ukraina pekes på som det fremste bevis for at Vesten vil Russland til livs via Ukraina. Også krigens utviklingsbane indikerer at det er Ukraina som er Kremls fremste anliggende.
Angrepet på Ukraina er brutalt og nådeløst, men Kreml har hele veien unngått å havne i direkte konflikt med Nato-land. Angrepet med den hypersoniske raketten Oresjnik mot Lviv, altså ganske nær Polens grense, 7. januar bør snarere tolkes som et svar til «koalisjonen av villige» sine løfter på Parismøtet noen dager før om å plassere Nato-lands styrker i Ukraina etter en fredsavtale, enn som opptakt til et angrep på Nato-land. At Kreml sannsynligvis ikke planlegger en større konflikt, vises også i innenrikspolitikken. De er forsiktige for ikke å belaste egen befolkning for mye med det pågående krigsprosjektet, som i utgangspunktet verken var godt forberedt eller populært. De drøyer med å gjennomføre regulær mobilisering og kutter i forsvarsutgifter for 2026.
Dette er viktige oppdateringer som må med for å vurdere dagens situasjon. Det innebærer at Europa, som nå følger opp den linjen som de tidligere sto sammen med Biden om, sees på av Kreml som den mest aggressive, om enn svake, vestlige motparten. Poenget er ikke at Kreml har rett i denne påstanden, men at det må tas høyde for hvordan Kreml tolker europeiske lands opprustning og bevæpning av Ukraina – spesielt når den kombineres med uvilje mot forhandling. I en situasjon der USA er uberegnelig og Europa alene, blir opprettelsen av sterkere diplomatiske kanaler på tvers av øst-vest-grensa i Europa enda viktigere for å unngå misforståelser. Da trenger man en fortelling som åpner for at Nato og Vesten er part i konflikten, og at Russland kan ha sikkerhetsbekymringer som kan beroliges. Dette blir enda mer maktpåliggende når europeiske Nato-land nå vil øke sitt militære nærvær i Arktis for å håndtere Trumps krav om Grønland, uten å tenke på hvordan det tolkes og kan misbrukes av haukene i Russland.
For standhaftige russiske sivilsamfunnsaktører har det store dilemmaet i møte med en stadig mer autoritær ledelse vært hvorvidt de skal forsøke å navigere under denne ledelsen i håp om å binde den inn i en politikk som kan tjene samfunnet som helhet, eller om de skal sette hardt mot hardt på alle fronter for å vinne over den. Bedømmelsen av hva den russiske ledelsen er og vil, har vært helt sentral i disse valgene og det er sjelden klare svar. Noen russiske sivilsamfunnsorganisasjoner er i eksil og mobiliserer utenfra, andre blir igjen og arbeider i det stille, der det er mulig. Enhver som følger med, ser at et lignende dilemma er i ferd med å bli akutt i Europa og Norges forhold til USA. Dilemmaet må også tas høyde for når det gjelder Russlands krig mot Ukraina. Selv om det utenrikspolitiske spillet er et annet enn det innenrikspolitiske, må det stadig vurderes om det er mulig å få til en forhandling med Kreml som kan tjene alle berørte parter i denne katastrofale krigen.
