Vi ser ikke hva som skjer fordi vi stiller feil spørsmål. Når det er protester og demonstrasjoner i Iran eller opprør eller kriger i Midtøsten, spør vi som regel om dette kan bli prestestyrets fall. Om det iranske regimet vil bli styrtet. Om mullaene vil falle. Og hvis det ikke skjer, tenker vi at det egentlig ikke har skjedd noe:
– Ikke tro at Den islamske republikken er en svart boks som står der, og hvis iranerne knuser den, kan de flytte til en hvit boks som står her, forklarer Vali Nasr.
For det virkelige spørsmålet er ikke om Den islamske republikken lever eller dør, men hvordan den fortsetter:
– Jeg vil si at Iran er som et tog som har kjørt inn i en tunnel. Og vi vet ikke hvordan det vil se ut når det kommer ut på den andre sida. Revolusjonære regimer forandrer seg, slik Kina og Sovjetunionen gjorde. Og vi må tenke på hvordan det ser ut. For det skjer ikke som et autoritært regime som faller og erstattes av et annet.
Nasr viser til det kommunistiske Kina: Da tyrannen Mao døde i 1976, var det Kina som var i tunnelen. Det var lange diskusjoner innad i den såkalte «firerbanden» på toppen av partiet og mellom ulike ledere i staten. Det tok sju år med intense debatter i Kina, sier Nasr, før Kina kom ut av tunnelen igjen:
– Den prosessen endte med at Kina bestemte seg for at de måtte endre seg fra et kommunistisk til et kapitalistisk samfunn, men ellers skjedde det ingen endringer. Flagget er fortsatt det samme, vi kaller det fortsatt Kinas kommunistiske parti, og slagordene er de samme. Revolusjonære regimer kan forandre seg.
Ansiktene og ordene er også de samme i Iran, slik de alltid har vært. Men dramatiske endringer har allerede funnet sted, understreker Nasr.
Da iranske kvinner høsten 2022 gikk ut i gatene i protest mot prestestyret og nektet å anerkjenne moralpolitiets autoritet og religiøse påbud, ble det slått ned på på en ekstremt brutal måte.
«Nå kan kvinner i Iran stort sett gå i det som passer dem»
— Vali Nasr
Først var det håp for alle dem som hater regimet og ønsker at det skal kollapse. Etterpå var det sorg og håpløshet fordi prestestyret svarte med spektakulær offentlig brutalitet. Men historien slutter ikke der, påpeker Nasr.
Selv om tusenvis av kvinner ble fengslet, mange ble blinde etter å ha blitt truffet av politiets gummikuler, og hundrevis ble henrettet, ble ikke den religiøse autoriteten gjenopprettet i landet. Mange kvinner sluttet å bruke slør, hijab, og har ikke brukt det siden. Og ifølge Nasr har regimet gitt opp å slå ned på dette:
– Det gjenspeiler hvordan Den islamske republikken har endret sin tilnærming. Nå omfavner den iransk nasjonalisme mer enn islamsk ideologi.
Det er ikke bare et taktisk skifte for å opprettholde makta og blidgjøre massene, forklarer han.
– Ja, den iranske befolkningen ønsker massive endringer i landet, men omfavner også disse endringene. Folk ønsker åpenbart flere og større endringer, men sier ikke nei til de justeringene som allerede er oppnådd. De omfavner dem. Og det skaper en veldig interessant dynamikk i Iran i dag.
De fryktløse kvinnene
Israels angrep på Iran sommeren 2025 ble et avgjørende øyeblikk. Mange iranere som foraktet prestestyret og deltok i protestene mot det, støttet likevel sin egen stat da den ble angrepet. De hatet den ytre fienden, som bombet hus og åpent myrdet iranske forskere, mer enn deres egne undertrykkere.
Prestestyret oppfattet skiftet i folkemeningen og innså, ifølge Nasr, at de kunne få mer støtte blant iranerne ved å appellere til nasjonalisme og persisk stolthet enn ved å bruke islamsk ideologi.
Og i perioden etter tolvdagerskrigen sluttet de å overvåke og straffe kvinner som ikke brukte hijab:
– Kvinnene ble mer og mer uredde. Og nå kan kvinner i Iran stort sett gå i det som passer dem, sier Nasr.
De har tatt frihetskampen videre fra sløret til motorsykkelen. Kvinner har forbud mot å kjøre motorsykkel i Iran, men de har gjort vespaen til frontlinja i konfrontasjonen, forklarer han.
– Det er en boom i salget av vespaer, for teknisk sett er de ikke motorsykler. Men kvinner kjører dem. Og kvinnene vinner i den forstand at de praktiserer det de vil gjøre. Mange steder kler de seg slik de ønsker å kle seg.
I dag går unge kvinner i den nordlige, velstående delen av Teheran i såkalte «crop tops», og mange steder i USA og Europa har kvinner som søker visum ved iranske ambassader, sluttet å bruke slør. Regimet er ikke lenger i stand til å håndheve alle sine forbud, påpeker Nasr:
– Alt dette tyder på at Den islamske republikken har store problemer med sin egen befolkning.
En mann uten land
Vali Nasr snakker med oss via Zoom fra Washington, D.C. Han ble født i Iran i 1960 og vokste opp i en intellektuell familie. Faren var en anerkjent filosof og leder ved universitetet i Teheran. Men de sto også tett på sjahen, som ble avsatt og presset ut av landet under revolusjonen i 1979, som førte til opprettelsen av Den islamske republikken Iran. Nasrs familie flyktet derfor til USA:
– Det var en ufrivillig og veldig plutselig avreise. Vi forlot hjemmet vårt, eiendelene våre, familien vår og alt vi var knyttet til.
På den tida var det folkelig støtte i Vesten for revolusjonen mot sjahen, som ble ansett som dekadent og tyrannisk, husker Nasr. Det gamle Iran var upopulært overalt, og selv var han ikke velkommen i det nye Iran:
– Det var veldig ensomt, så jeg ble interessert i å forstå hva som foregikk, og jeg begynte min akademiske karriere med å forske på islams rolle i politikken.
I USA satt han og forsket på landet han hadde forlatt for å forstå sitt eget tap. Og han ble en anerkjent forsker. Han ble brukt som rådgiver for amerikanske diplomater og ble en del av ekspertkretsen rundt utenriksdepartementet i Washington. Han ble leder for et forskningssenter ved Johns Hopkins University og skrev flere bøker om islam, Midtøsten og Iran. Folk i Washington D.C. ble stadig mer opptatt av det iranske regimet etter hvert som prestestyret ble etablert som en av USAs største fiender i verden:
– Iran ble nærmest en besettelse for amerikanere og europeere, men det var også en grunnleggende mangel på forståelse for landet og hvor det var på vei. De fleste trodde at Iran fortsatt var slik det var i 1979. Og det stemte jo ikke. Så jeg arbeidet mer og mer med å skape en bedre forståelse.
De har en plan
Det store arbeidet med å forstå og forklare Iran for et breiere publikum kulminerte i år med utgivelsen av en bok som regnes som Nasrs mesterverk, og som mange vil henvise til hvis de er interessert i landet: «Iran’s Grand Strategy – A Political History».
Det er også vår mulighet til å snakke med forskeren om hvor Iran egentlig står etter de største protestene siden revolusjonen og det mest ødeleggende angrepet på landet i den islamske republikkens historie.
– Som leser får jeg en følelse av at boka er skrevet for å korrigere vanlige misforståelser i Vesten. Er premisset at vi ikke forstår prestestyret?
– Helt klart. Jeg skrev boka etter å ha observert landet i 40 år og med en viss kjennskap til de geopolitiske realitetene i Iran. Men Iran er et spesielt tilfelle. Selv om det er en autoritær stat, er det mye åpen informasjon om hva som foregår.
I Iran foregår det offentlige diskusjoner om utenrikspolitikk og politikk generelt, understreker Nasr. Det finnes muntlige historier, memoarer og intervjuer som gjenspeiler hva og hvordan iranerne tenker og hvordan regimet fungerer:
– Det er viktig å forstå Iran på landets egne premisser. Og jeg har lært mye av min research. Én ting er at man, i motsetning til hva mange i Vesten tror, ikke kan bruke religion for å forklare regimets oppførsel. Religion er jo Den islamske republikkens offisielle språk. Det er på samme måte som at du kanskje kan bruke kommunismen til å forklare Trotskij og Lenin, men ikke Stalin eller Bresjnev.
Men hvis man studerer de iranske ledernes diskusjoner om hvordan de skulle håndtere krigen mot Irak på 1980-tallet, USAs invasjon av Irak i 2003, eller deres eget engasjement i Libanon og Syria, bruker de nesten aldri religiøse argumenter, hevder Nasr.
Islam er ikke en del av deres nasjonale sikkerhetspolitiske overveielser, der det ofte er en konflikt mellom de mest radikale nasjonalistene og de mer pragmatiske politikerne. Nasr forteller at de for eksempel hadde en stor diskusjon om hvorvidt det iranske regimet burde forsøke å holde den syriske diktatoren Bashar al-Assad ved makta under den revolusjonære bølgen som ble kjent som Den arabiske våren.
– Det er ikke en religiøs samtale de har om det. Det er mer en samtale om nasjonal sikkerhet, på samme måte som Vladimir Putins argumenter for hvorfor han mener Russland trenger Ukraina. Så jeg syntes det var noe som manglet i den vestlige forståelsen. Man forstår ikke hva som står på spill hvis man tror at alt handler om å eksportere revolusjon og ideologi, forklarer forskeren.
Mye av vestlig sikkerhetspolitikk har handlet om hvordan man kan påvirke det iranske regimet. Men du kommer ikke langt hvis du tror at de er drevet av et islamistisk ønske om å spre sin egen revolusjon over hele regionen.
– Hvis man ønsker å ta beslutninger som kan påvirke iranernes atferd, må man forstå deres kalkyler. Du må spørre deg selv: Hva er det de prøver å oppnå med strategien sin?
Den grunnleggende strategien
Premissene for den iranske strategien ble lagt i krigen mot Irak, også kalt Den første golfkrigen. Den brøt ut rett etter revolusjonen og varte fra 1980 til 1988. I Golfkrigen forsto iranerne at de ikke kunne importere høyteknologiske og avanserte våpen fordi de ikke hadde noen allierte som var villige til å levere dem. Derfor innså de at de måtte lære seg å føre krig på andre måter.
Det var med andre ord ikke et ideologisk valg å støtte seg på militser og paramilitære grupper, som av det internasjonale samfunnet regnes som terrororganisasjoner. Det var et valg diktert av materielle begrensninger og strategisk isolasjon. Under krigen mot Irak hadde de en stor gruppe unge frivillige som var villige til å ofre livet for nasjonen.
– De manglet opplæring som soldater eller offiserer. De var unge mennesker som førte geriljakrig. De ble til Revolusjonsgarden. Så den viktigste militære styrken i Den islamske republikken ble skapt av krigen mot Irak.
Qasem Soleimani, som den gangen var 17 år gammel, ledet et av krigens mest berømte slag, da Revolusjonsgarden klarte å vinne tilbake den iranske havnebyen Khorramshahr fra irakerne.
– De ble etter hvert et maktsentrum i Iran. Mentaliteten til Revolusjonsgarden kom til å prege hele regimet. Holdningen var at Iran var under et enormt press fra sine arabiske naboer og USA – og at man måtte forsvare seg gjennom stedfortrederkriger.
– Det er basert på egne erfaringer. Du har ikke nok stridsvogner og artilleri, for ingen vil levere det til deg. Så det er meningsløst å føre krig med stridsvogner og artilleri mot fiender med mer avansert teknologi.
Det framskutte forsvaret
Soleimani ble seinere en sikkerhetspolitisk stjerne i Den islamske republikken. Revolusjonsgarden kontrollerer i dag de væpnede styrkene, men er også en økonomisk og politisk maktfaktor. Hvis det skulle oppstå en konfrontasjon mellom Revolusjonsgarden og den åndelige lederen Ali Khamenei i dag, ville soldatene vinne.
Inntil Soleimani ble drept av amerikanske droner i 2020, var han leder for Revolusjonsgarden og den som skapte regimets allianser med grupper som Hamas i Palestina, Hizbollah i Libanon og Houthi-bevegelsen i Jemen. Begrunnelsen var at Iran ikke kunne forsvare sine egne grenser med konvensjonelle styrker, men måtte ha et «framskutt forsvar» i nabolandene for å true sine fiender:
– De opplevde at alle truslene mot Iran kom fra vest. Så de kom fram til at iranerne måtte forsvare seg fra innsida av den arabiske verden. De opprettet militser i stater som brøt sammen. Først Libanon, så Irak, så Syria og Jemen. På den måten var de ikke i krig med Israel og USA ved sine egne grenser. De gjorde seg mindre sårbare ved å flytte kampsonen fra sine egne grenser til Libanon, Syria og Irak.
«De har lært at de må stå på egne bein. Iran er helt aleine»
— Vali Nasr
Denne strategien varte i 20 år, helt til USA invaderte Irak i 2003. Men iranerne klarte å snu også dette til sin fordel ved å støtte militsene i Irak som kjempet mot amerikanerne og undergravde det nye, skjøre demokratiet i landet.
Et av de store problemene med den iranske sikkerhetsstrategien var at deres egen befolkning ikke kunne se poenget med den, forklarer Nasr:
– De forsto aldri hvorfor det var viktig. De spurte: «Hvorfor skal vi gi penger til Hamas? Hvorfor skal vi betale for Hizbollah? Vi har våre egne problemer her, så ikke bruk pengene andre steder, noe som betyr at vi vil bli pålagt sanksjoner.»
Forsto det for seint
Det framskutte forsvaret ble av iranerne oppfattet som utenrikspolitikk, mens regimet så på det som nasjonal sikkerhet:
– Det ironiske er at etter at Israel angrep Iran, er det mye større forståelse i den iranske offentligheten for ideen om et framskutt forsvar.
Den gamle sikkerhetsstrategien ble knust av Israel i 2025, sier Nasr. Etter å ha demontert Hizbollah kunne de angripe Iran uten frykt for gjengjeldelse fra Libanon.
– Plutselig innså iranerne at så lenge Hizbollah var der, avskrekket de israelerne fra å bombe Iran. Etter 7. oktober var israelerne veldig sinte, og de var villige til å ta veldig store sjanser. Så da først Israel og deretter USA bombet landet, ble det klart for iranerne hvorfor det framskutte forsvaret hadde vært en fornuftig strategi.
Det iranske regimet hadde også lært en annen lekse av krigen mot Irak på 1980-tallet, som ble bekreftet av tolvdagerskrigen: Iran har ingen allierte, og det finnes ingen stormakter som vil forsvare dem. Vestlige ledere kan rope om ondskapens akse og mane fram bilder av Nord-Korea, Iran og Russland som en fryktelig farlig felles fiende, men denne alliansen eksisterer ikke.
Ingen kom til unnsetning under krigen på 1980-tallet, og verken Nord-Korea, Russland eller Kina gjorde noe militært for å forsvare iranerne da de ble angrepet av Israel og USA:
– De har lært at de må stå på egne bein. Iran er helt aleine.
Ifølge Nasr er iranerne lei av 45 år med kamp mot USA og konflikt med omverdenen:
– De er utslitt av kostnadene ved motstandskampen. De liker ikke det autoritære regimet, og de er lei av internasjonal isolasjon.
De lider under de økonomiske forholdene som følger av den internasjonale isolasjonen.
– Det er ingen jobber, det er hyperinflasjon, så alle er misfornøyd.
Den islamske republikken har sluttet å håndheve de religiøse forbudene, og regimets sikkerhetsdoktrine har kollapset. Noe er i sterk endring i landet.
Landet er, som Nasr sier, inne i tunnelen. Først når det er ute på den andre sida, vil vi begynne å begripe det nye Iran.
©Information. Oversatt av Lars Nygaard
