Akkurat nå

Stamgjest

Fia

Jeg har jobbet mye på kafé i mitt liv – fra den skitne sjappa på Tusenfryd der jeg brukte dager på å få frityrlukta ut av håret, til den instavennlige kafeen på Kiellands plass visitert av både en og annen kjendis. Felles for stedene er at de har hatt stamgjester. De kommer regelmessig, bestiller (nesten) alltid det samme og er enten elsket eller hatet av de ansatte. Sistnevnte tar seg til rette og forventer særbehandling, blir snurt om noen har tatt deres faste plass eller om vi glemmer at de skal ha halvannen espressoshot og soyamelk og honning og sjokoladebiter i latten sin. Andre er overdrevent ydmyke, kanskje fordi de føler seg iakttatt, eller fordi de ser på oss som mer enn ansatte bak et kassaapparat. De slipper andre forbi seg i køen, venter til vi faktisk har tid til å servere dem og klager aldri, selv om de har all grunn til det.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

På rømmen

Pappa har rømt fra sykehuset. Ta det med ro, han har ikke rømt fra psykiatrisk, men fra hjertemedisinsk intensiv avdeling. Etter et hjerteinfarkt utløst av diabetisk ketoacidose fikk han opphold på avdelingen på ubestemt tid. Stakkaren, det er blitt mange, lange timene i sykesenga. Sykehusgjengere veit hvor kjedsommelig det er å få såpass mye tid til å 1: tenke; og 2: stirre i veggen, når det ikke er noe mer å tenke på. Men det er ikke derfor han rømte. Når vi snakkes på telefonen, forteller han om sykepleiere som kyler inn nåler alle andre steder enn i blodåra og dundrer termometeret inn i øret hans. Det skjer cirka en gang i timen, også om natta. Stakkars. Så han rømte. Jeg spør om han sa ifra før han dro.

Millennial_sønn

Fron­tallapp

Lillesøstera mi har akkurat fylt atten år. Jeg er gode ti år eldre. Vi har ikke bodd sammen siden jeg var like gammel som hun er nå, og hun var åtte. Nå er hun voksen, og jeg? Gammel, ifølge ungdommen. Oppvekstene våre har vært vidt forskjellige. Da jeg var liten, var min stefar, hennes far, student uten deltidsjobb, og mora vår var barnehagepedagog. Vi bodde i en toromsleilighet på Oslo vest, med utsikt over den røde ytterveggen til naboblokka. Nå er stefar overlege, mor er daglig leder, og utsikten min søster har sett fra soveromsvinduet, strekker seg langt utover Bærum.

xoxo Tante Syrran

Bolig­fiskens skrik

(Advarsel: Følgende tekst er inneholder spor av norsk privilegium.) Jeg flørter med høyresida. Så er det sagt. Med mine få enkeltaksjer og (håpefulle) drømmer om å flippe en mikroleilighet på et knapt år, og enda fjernere drømmer om å en dag bli en del av FIRE-bevegelsen. Jeg skammer meg ikke over dette, for jeg er oppvokst kummerlig, og det gir meg retten til drømmen om rikdom (ref. Pip i Dickens’ Great Expectations). Samtidig stemmer jeg Rødt. Jeg er totalt klar over at dette er et utspring av en dyp indre konflikt.

Millennial_skrik