I USA har reallønna til menn uten høyere utdanning falt nesten hvert eneste år mellom 1980 og 2014. Samtidig har den økonomiske veksten i landet vært sterk, og de med høyere utdanning har opplevd sterk lønnsvekst.
Den nobelprisvinnende økonomen Daron Acemoglu presenterte disse tallene i Financial Times før jul, i et innlegg som handler om hvorfor det liberale demokratiet nå er i krise. Statistikken viser at en svært stor andel av befolkningen ikke har tatt del i velstandsutviklingen i samfunnet. Acemoglu knytter dette direkte til redusert tiltro til det politiske demokratiet, og til den samfunnsutviklingen vi nå ser i USA.
I Norge ser de samme tallene helt annerledes ut. Vi er fortsatt et av de landene der det er minst lønnsforskjeller mellom ansatte med grunnskole som høyeste fullførte utdanning og ansatte med mastergrad. Dette er en statistikk som potensielt kan ergre mange med lang utdanning. Det betyr rett og slett at i utlandet går en større andel av lønnspotten til de med mastergrad.
Meritokrati er et samfunn der de flinkeste, de mest evnerike, de som gjør det best på skolen, også er de som får de viktigste posisjonene og det høyeste lønnsnivået. Med et slikt ideal som utgangspunkt, kan relativt lavere lønn til de med høy utdanning være en uheldig utvikling.
Sett i kontrast til et samfunn der posisjoner tildeles ut ifra arv, personlige bånd eller lojalitet, er meritokrati definitivt å foretrekke. Men som blant annet den amerikanske professoren Michael Lind har påpekt, er det store fallgruver ved å innrette all politikk etter et meritokratisk ideal.
«Vi trenger fortsatt renholdere, hjelpepleiere, industriarbeidere, servitører og taxisjåfører»
I 2016 skrev Lind «The New Class War. Saving Democracy From The Managerial Elite» der han forteller om hvordan befolkningen i USA og i mange vestlige land er delt i to. De med høyere utdanning, og de uten. De uten høyere utdanning er det store flertallet av befolkningen, omtrent to tredjedeler av innbyggerne i USA. Og de sitter altså igjen med veldig mye mindre lønn i dag enn de gjorde i 1980, mens de med høyere utdanning har fått betydelig mer.
I et slikt samfunn er den eneste veien til et godt liv at du gjør det godt på skolen, tar høyere utdanning og dermed klatrer oppover på samfunnsstigen. Mens de som ikke lykkes, må ta til takke med lav lønn og vanskelige livsvilkår.
Utfordringen med en slik samfunnsmodell er at vi ikke har behov for at alle tar høyere utdanning. Vi trenger fortsatt reinholdere, hjelpepleiere, industriarbeidere, servitører og taxisjåfører, der fullført fagbrev eller annen opplæring er tilstrekkelig kompetanse. Også i Norge utgjorde de som har grunnskole og videregående som høyeste fullførte utdanning 59 prosent av befolkningen i 2024.
Rettferdig lønn og gode arbeidsvilkår for denne gruppa ansatte, er åpenbart viktig for å få et velfungerende samfunn. Politikk utformet etter meritokratiske idealer blir av Michael Lind kritisert for å utvikle samfunn som hjelper deg å klatre ut av den samfunnsklassen du tilhører. Den norske modellen er derimot utformet etter et ideal om å bygge et samfunn kjennetegnet av rettferdige lønns- og arbeidsvilkår for alle yrker.
Lønnsdannelsen er derfor utviklet med mål om å opprettholde små lønnsforskjeller. Det gjelder internt i den enkelte bedrift, men også at lønnsveksten er koordinert på tvers av bedrifter og sektorer i økonomien.
Små lønnsforskjeller betyr ikke at det ikke skal være noen lønnsforskjeller. Også i Norge tjener de med mastergrad betydelig mer enn arbeidstakere uten høyere utdanning. Og bildet er i endring. Selv om det er i offentlig sektor at lønnsforskjellene er minst, så er det også her lønnsforskjellene nå øker raskest.
Dette henger blant annet sammen med utviklingen i lederlønninger i offentlige institusjoner. I tillegg er mange ansatte organisert i fagorganisasjoner som ikke prioriterer små lønnsforskjeller i lønnsoppgjørene. Dette viser noen av dilemmaene i diskusjonen om ulikhet og lønnsforskjeller. Når lønnsforskjellene øker i privat sektor, fører dette til et press fra enkelte for økte forskjeller, også i offentlig sektor.
Det er en skummel utvikling. For lar vi noen grupper gå ifra lønnsmessig, vil det være noen andre som blir stående igjen.
