Den norske interessen for Venezuela har fått et vesentlig løft. Konklusjonen på venstresida er at Machado er slem og at Venezuela nå er utsatt for imperialisme.
At det store flertallet venezuelanere (inkludert åtte millioner flyktninger, 1658 i Norge) gråt av glede da den selvutnevnte presidenten Maduro ble arrestert av USA, må bety at de er ikke vet så mye og at de tar feil. At Delcy Rodríguez to dager senere innførte en ny lov for å fengsle alle som hadde jublet for pågripelsen av Maduro, er ikke så viktig.
Hvordan er det egentlig mulig å mene så mye om noe, uten å lytte til de berørte og utvise en nysgjerrighet overfor levd liv?
Det finnes de av oss som lurer på hva venezuelanerne selv mener, og undrer seg over hvorfor så relativt få i Norge deltar ordskiftet. Jeg tror det er tre gode grunner til at det ikke skjer. For det første, utmattelsen av å prøve å forklare noe til noen som allerede har fasit: Jeg har sett mange venezuelanere bli blodfattige av å høre nordmenn på venstresida belære dem om venezuelansk politikk som om det var snakk om norske forhold. De må særlig forholde seg til den norske venstreorienterte som ikke spør, men doserer, samtidig som de forsøker å navigere den kritiske situasjonen i Venezuela, samt bekymre seg for og forsørge familie hjemme (blant annet helseforsikring for grunnleggende helsetilbud, det gjelder for eksempel slag og hjerteinfarkt). De får vite hvor lurt det er å ha nasjonalt eierskap til oljen, at Machado ikke egentlig er populær og at Chavez var snill, men Maduro er slemmere. De får høre om opposisjonen i Venezuela som en ideologisk homogen gruppe, hvor alle er rike eller øvre middelklasse. En annen gjenganger er at krisene kun har oppstått på grunn av amerikanske sanksjoner. Partier som for lengst er kuppa av regimet blir beskrevet som opposisjon. Hvis du er fra Venezuela bør du med andre ord helst ikke snakke om så mye annet fra hjemlandet enn mat og musikk.
«Engasjementet er too little og too late»
En annen grunn til denne stillheten er (og prøv å kjenn på alvoret av dette): Eksilvenezuelanere som ytrer seg, selv i sosiale medier, risikerer at familien hjemme kidnappes, fengsles eller straffes på andre måter. De få som har prøvd å sende tekst til norske aviser og spurt om å få publisere anonymt, får til svar at dette dessverre ikke er mulig. Det er altså lettere å få på trykk en tekst i Norge om du en fiktiv person med falsk facebookprofil enn om du er en «redaksjonen kjenner identiteten til» som trenger beskyttelse.
En tredje årsak er at norsk presse i liten grad har tatt på alvor å snakke med venezuelanere i Norge for å høre om deres forståelse av situasjonen. Dette er en kollektiv svikt. I tilfellet Klassekampen kan det være relevant å spørre om det er en ideologisk årsak som ligger bak, gitt at all verdens venstrenettsteder har blitt gjengitt opp gjennom årene uten at man har snakket med noen av de venezuelanske flyktningene som har befunnet seg her i landet. Dette minner dessverre også om LO (Oslo og Trondheim), som så seint som i 2019 inviterte representanter for regimet, samtidig som ILO gjennomførte spesialundersøkelser i landet.
Ettersom venezuelanerne selv ikke er verdige vitner, kan vi jo lytte til institusjoner og organisasjoner vi ellers liker å slå i bordet med. FN, Amnesty, International Work Group for Indigenous Affairs (IWGIA) og Human Rights Watch har gjennom tiår undersøkt og lagt frem bevis for forbrytelser mot menneskeheten, grove systematiske overgrep begått av regimet, sultkatastrofe og flyktningkatastrofe, korrupsjon og organisert kriminalitet. De illegitime venezuelanske myndighetene er like kreative som de er grusomme.
Jeg velger å tro at folk som nå protesterer mot imperialismen som begås mot Venezuela ikke kan ha unngått å lese i det minste noen av disse rapportene. Så når verken vitnesbyrd eller rapporterte menneskerettighetsbrudd betyr noe, må det være noe annet som overstyrer og gjør at venezuelanernes perspektiver ikke finnes. Er det fordi de er så dumme og reaksjonære at de ikke fortjener solidaritet? Er det fordi den geopolitiske analysen og ideologiske overbyggingen trumfer realiteten? Eller er det fordi man ikke kan gi slipp på Venezuela som sosialistisk fyrtårn?
Når den venezuelanske krisa kun blir en parentes i kritikken av imperialismen, og norske organisasjoner samles for å demonstrere mot et fakkeltog arrangert av venezuelanske flyktninger – som ble brukt i diktaturets propaganda dagen etter – er det på tide å ta en fot i bakken. Disse analysene og handlingene skader ikke bare venezuelanerne, men også venstresida selv. Engasjementet er too little og too late. Verdenssamfunnet, spesielt venstresida, har gjennom to tiår – helt siden Chavez ble virkelig autoritær – sviktet demokratibevegelsen og de undertrykte i Venezuela. Dette har sin del av ansvaret for det som utspiller seg nå: En uhellig allianse av Trump og rest-regimet etter Maduro.
