Det faller Rødts stortingsrepresentant Sofie Marhaug tungt for hjertet at Fellesforbundet kjemper for at Norges kanskje siste store, nye petroleumsfelt, Wisting i Barentshavet, skal bygges, og at det skal bygges av norske arbeidsfolk på norske verft.
Allerede abonnent? Logg inn
Journalist Gustav Gillund rapporterer i Klassekampen 3. januar «Noen inntrykk fra et Kina på vippepunktet». Vi får ei god skildring av klirrande sjampanjeglas på nyttårsfesten til Huawei og av livet til menneske som får det akkurat til å gå rundt. Ingressen lovar møte med eit land som «hjemsøkes av minner fra en turbulent fortid», men Klassekampen fortel ingenting om dei grufulle brotsverka til Mao i denne fortida. Turbulens? Klassekampens journalist let til og med ein aldrande mann som var raudegardist under kulturrevolusjonen, få stivpynta historia si totalt utan motstand: «Om vi var fattige! Men vi var like, alle var helt like. Og vi hadde et oppdrag.» Vi får rett nok vita at mannen måtte sjå veslesøstera svelta i hel under den store svolten på 50-talet, men ikkje kva han sjølv gjorde under kulturrevolusjonen frå 1966 til 1976, ein av dei store katastrofane i det førre hundreåret.
Johannes MorkenI et innlegg (7. januar) beskylder Peter Johansen meg for å ha «bli innhentet av virkeligheten». Det er interessant at Johansen bruker akkurat det uttrykket, all den tid han har vært en del av heiagjengen til Hugo Chávez og Nicolás Maduro. Johansen har støttet et politisk diktatur som har gjort Venezuela til en økonomisk og sosial katastrofe, men jeg er sannelig ikke sikker på om Johansen føler seg «innhentet av virkeligheten». Det er i hvert fall lite som tyder på det i innlegget. La meg svare i fem punkter. Johansen forsøker å fremstille det som om det er amerikanske sanksjoner – og ikke Maduros politikk – som er årsaken til den sosiale katastrofen i landet, men FNs generalsekretær uttalte allerede i 2016 at det var en humanitær krise i Venezuela forårsaket av at grunnleggende behov, slik som mat, vann, medisiner og klær, ikke ble dekket. Johansen misliker Machados støtte til Trump. Til tross for at jeg har mine sterke reservasjoner mot Trump, har jeg stor forståelse for Machados valg; hun har vært jaktet på av et rabiat regime.
Eirik LøkkeJeg er sosialist. Ikke fordi jeg tror én ideologi har alle svar, men fordi jeg mener et samfunn må måles etter hvordan det behandler sine svakeste. Nettopp derfor vil jeg si dette tidlig og tydelig: I den farlige overgangsfasen Iran befinner seg i nå, framstår Pahlavi-alternativet som det mest samlende og realistiske. Ikke som en endelig løsning, men som en midlertidig vei ut av et autoritært system som har stengt alle andre politiske rom. Dette handler ikke om nostalgi. Det handler om ansvar – og om ett ufravikelig prinsipp: sekularisme. I Irans gater ropes det i dag slagord som for få år siden ville vært utenkelige: «In âkharin nabarde, Pahlavi barmigarde.» (Dette er den siste kampen. Pahlavi vender tilbake.) Dette ropes ikke først og fremst av eksilmiljøer i Vesten, men av unge mennesker inne i Iran.
Parichehr Taheri