Spørsmål
Vi har en gutt født i desember som skal begynne på skolen etter sommeren, og jeg er i tvil om han er klar. Han liker veldig godt å være fysisk aktiv, trives dårlig med å sitte stille og har ikke så lett for å følge beskjeder ennå. Jeg tenker det har mest med alderen å gjøre. Men da jeg leste at særlig gutter født sent på året strever i skolen og oftere får diagnoser, ble det mer reelt. Burde vi forsøkt å få utsatt skolestart?
Svar
Jeg har faktisk en sønn født på julaften selv. Det er et par år til han begynner på skolen, men jeg skjønner bekymringen din godt. Fem og et halvt-åringer er veldig små. Og gutta er gjerne litt mindre modne enn jentene. Antallet henvisninger til PP-tjenesten og ADHD-diagnoser i denne gruppen tyder på at for mange ikke er klare for skolen, slik den er i dag.
Heldigvis er det tegn til endringer. Lek og praksis skal få større plass i skolen, og abstrakt teori og stillesitting skal tones ned, spesielt for de minste. Skjermbruken skal begrenses. Mitt inntrykk er at flere nå ser verdien av barns frilek enn for 10–15 år siden.
Du kunne kanskje forsøkt å ta kontakt med rektoren eller avdelingslederen på skolen sønnen din sokner til. Det er gode muligheter for at de kjenner til problemet og har en plan for hvordan skolen skal møte barn som din sønn. Hvis han går i barnehagen, bør du også ta en prat med den pedagogiske lederen der. De har erfaring med å vurdere om barn er skolemodne.
Men begge disse rådene kan gi et inntrykk av at jeg mener det er dere foreldres ansvar å løse problemet, og de kan antyde at det er sønnen din, som individ, som må tilpasse seg systemet. Derfor vil jeg understreke at bekymringene dine dreier seg om konsekvenser av politiske beslutninger og samfunnsutviklinger. Utviklingen i skolen de siste 20–25 årene har vært uheldige for en hel gruppe barn, særlig gutter født seint på året.
I den offentlige samtalen om skole er det skapt en stor fortelling om at barna ikke lærer nok – og at det som skal til, er å «øke læringstrykket». Når jeg nå har anledningen, vil jeg bruke den til å gi dette redselsfulle uttrykket er real omgang.
Læringstrykket. Se nærmere på ordet. Det sier dette:
Læring er noe som presses på barn, utenfra, ovenfra.
Læring er noe som skjer ved at voksne trykker læringen på barna.
Jo hardere trykk, jo mer læring. Jo svakere trykk, jo mindre læring.
Det må være dette som forutsettes når folk sier at læringstrykket må økes i skolen, for at barna skal lære mer, må det ikke? De som ordlegger seg slik, avslører at de skjønner fint lite av hvordan barn fungerer. De skjønner også lite om læring.
Metaforer former praksis. Og utviklingen i skolepolitikken siden årtusenskiftet tyder på at misforståelser knyttet til metaforen om økt trykk har vært utbredte. Læringstrykket har blitt økt, er det blitt sagt, siden tidlig på 2000-tallet. I praksis har det betydd at antallet undervisningstimer er økt, og mer tid er blitt brukt til terping på grunnleggende ferdigheter, som lesing, skriving og regning. Dette har vært den dominerende tendensen siden det såkalte Pisa-sjokket i 2001, da norske elever skåret gjennomsnittlig blant elever i Europa.
Men har elevene lært mer? Lite tyder på varige forbedringer av målbare ferdigheter. Og man kan bare spekulere i hva barna har tapt av erfaringer og utvikling som er vanskeligere å måle. Selv om de fleste barn trives på skolen i Norge, er det litt flere enn tidligere som sier de mistrives.
Hvorfor har ikke barna lært mer selv om læringstrykket har økt? Jeg tror én årsak er at det som kalles læringstrykk i praksis, kan fungere som et avlæringstrykk.
Barn er nemlig innstilt på å lære, av natur. Bare se hvordan tre-, fire- og femåringer oppfører seg hvis de får frie tøyler i litt varierte omgivelser: De bruker kroppen, klatrer, hopper, plukker opp pinner og plasker i søledammer. De prøver ut verden, tester grenser og justerer forståelsen sin i møte med alle de små overraskelsene verden gir. De bruker språket til å få voksne til å forklare kategorier og sammenhenger: Hva snakker dere om? Hvorfor gjør dere sånn? Hva er det? Hvorfor det?
Alt dette lærer de av. De lærer fort, og de lærer mye. De har et indre trykk, et eget driv etter å lære. De er eksperter på læring. Å si at barn må begynne på skolen for å «lære å lære», vitner om en voksen arroganse.
Tilbake til metaforen om læringstrykk: Hva skjer når et levende vesen utsettes for stadig høyere trykk? Under et visst trykk kan det kanskje trives og blomstre. Men med mer trykk kommer ubehag og motstand. Blir trykket for høyt, blir det flatklemt – og apatisk.
Poenget med å si alt dette er at problemet ditt har strukturelle årsaker. En verden hvor barn begynte senere på skolen, hadde antakelig vært bedre for din sønn – og for min. Men om dere faktisk bør søke om utsatt skolestart, slik verden er i dag, er en annen sak. Det må du diskutere med fagfolkene i barnehage og skole. Det er selvfølgelig annerledes å begynne et år seinere på skolen hvis man er en av få i sitt kull som gjør det, enn hvis det er normen.
Men jeg er overbevist om at flere voksne – ikke minst dem med makt til å endre skolepolitikken – bør stille spørsmålet om ikke barn bør begynne seinere på skolen, generelt. Kanskje er det ikke bare du, men vi som fellesskap som bør be om utsatt skolestart? Kanskje er det slik vi kan dempe avlæringstrykket.
