Første, andre og ørtende juleselskap er over, og det nærmer seg årets verste eller beste dag (alt etter hvem du spør): nyttårsaften. Siden denne dagen ofte ender i kaos for min del, jobber jeg nå hardt med meg selv for å unngå tidligere fadeser.
Allerede abonnent? Logg inn
I sommer har vi lest «Folk og Røvere i Kardemomme by». Én scene jeg gjerne har hoppet over når jeg har tenkt på den boken, er at røverne etter at de har blitt satt i fengsel starter opp som musikanter igjen. Dette blir nyttig når det viser seg at de ikke klarer å skaffe nok gratis mat til å holde løven god og mett. «Den spiser så forferdelig mye, og det er ikke noe rart at pølsemakeren må spare litt på kjøttet». Kardemomme by har de ikke Onlyfans, ikke kan røverne røve mer heller, de sitter i fengsel, så hva skal de gjøre? De skal holde konsert til inntekt til sulten løve. Konserten koste 50 øre for voksne og 10 øre for barn, og når konserten er ferdig viser det seg at de har fått inn 94 kroner og 50 øre. Det må bety at det var minst 189 personer på konserten, forutsatt at ingen var barn. Men det er mye unger i byen, så la oss si at det var 300 personer på konserten. Det er sjokkerende mange flere enn jeg har sett for meg tidligere. Det betyr at det bor flere i Kardemomme by enn i Utsira kommune. Samtidig, hvis det skal være et økonomisk grunnlag for å holde seg med noe så ekstravagant som et permanent sirkus, så må man jo ha en viss størrelse på befolkningen. At byen er såpass stor gjør at man stiller seg en hel del andre spørsmål.
KonsulentenI går var jeg på kino og så «Odysseen». Folkets appetitt på hollywoodsk mytologi er tilsynelatende ubegrenset, for de eneste billettene som var å oppdrive, var på første rad. Omkranset av baconsnacks og det flotteste smågodt inntok jeg et radikalt froskeperspektiv på Christopher Nolans storverk. Hvis det skjedde noe veldig viktig på høyre eller venstre flanke, har jeg ikke fått det med meg. Men det som skjedde på midten, var etter mine begreper riktig så flott. Jeg lot meg begeistre, røre og underholde de tre timene til ende. Når det er sagt, så er det egentlig ikke denne odysseen som har opptatt meg i sommer. Åstedet for Birger Emanuelsens roman («Odysseen», altså) ligger nemlig et steinkast unna mitt eget sommerlige paradis. Jeg har spart boka i nesten et år for å kunne lese den i den samme sjøsprøyten som er kulisse for dette usedvanlig kortreiste far-sønn-eposet.
RægerockerOnde tunger sier at sommeren er på hell. Det er selvfølgelig først og fremst en katastrofe på linje med Storofsen i 1789, men det finnes en figurativ livbøye i flommen av hverdag og generell fortvilelse for de av oss med lav sosial kompetanse og selektiv klisterhjerne. Høst betyr nemlig ny quiz-sesong. Atter en gang skal vi samles i underlige konstellasjoner, hysje på hverandre og grave fram den underligste kunnskap fra hjernebarkens skrukkete avkroker. Som ivrig tilhenger av gøy i ordnede former, begynner jeg faktisk å bli ganske quizetrengt. Det første – og viktigste – spørsmålet er selvfølgelig hva laget skal hete. Her finnes det noen forskjellige skoler og tilnærminger, men en av dem er tydelig overlegen. Jeg snakker selvfølgelig om det ordspillbaserte lagnavnet. Etter noen tiår som triviaentusiast har jeg gleden av å presentere en sirlig kuratert toppliste i tilfeldig rekkefølge, med fokus på lag jeg selv har vært en ivrig medlem av.
Rægerocker