Så feirer vi igjen jul til minne om en ikkevoldelig opprører, også kalt fredsfyrsten. Det begynte med gjeterne på marken, som fikk budskapet «fred på jorden» forkynt av en hærskare med engler. Jesus kalte seg konge, men hadde ingen hær. I Bergprekenen forkynte han budskapet om at hat måtte gjengjeldes med kjærlighet, og at om noen slår oss på det ene kinnet, så skal vi vende det andre til. Og da Peter ville forsvare ham med våpen i den ytterste nød i Getsemane, ba han sin disippel om å stikke sverdet i sliren.
Siden budskapet om fred så sterkt er knyttet til jula, vil jeg minne om noe som skjedde julaften i året 1914. På Vestfronten hadde krigen rast i flere måneder; én million soldater var blitt drept. Det hadde snødd, og månen lyste opp ingenmannslandet mellom skyttergravene utenfor landsbyen La Chapelle d’Armentières.
I sjutida om kvelden ser de engelske soldatene plutselig lys og fakler fra de tyske skyttergravene, og de hører sang, Stille Nacht, Heilige Nacht. Engelskmennene vil ikke være dårligere, og de stemmer i med The First Noel. Tyskerne klapper og svarer med O Tannenbaum. Slik fortsetter de en lang stund, til begge sidene synger samtidig O Come, All Ye Faithful. Så våger noen soldater seg opp av skyttergravene, flere kommer til og de møter hverandre. «Det var et av høydepunktene i mitt liv,» fortalte senere den britiske soldaten Albert Moren.
Det samme skjedde også andre steder langs fronten. Soldater på begge sider forlot skyttergravene og ga hverandre sigaretter, sjokolade og brennevin. Dagen etter, første juledag, gjorde de det samme. Nå arrangerte de også noen steder fotballkamper, der hjelmer ble brukt som målmarkører. Sørvest for den lille byen Fleurbaix i Nord-Frankrike hadde «fiendene» til og med en felles begravelse, og om kvelden spiste de julemåltid sammen. Soldatene utvekslet adresser og lovte å ta kontakt når krigen var over. «Kan dere tenke dere,» skrev den britiske soldaten Oswald Tilley til sine foreldre, «mens dere spiste kalkun, sto jeg og snakket med mennene jeg for et par timer siden hadde forsøkt å drepe! Det var fenomenalt!»
Man regner med at cirka 100.000 soldater la ned våpnene denne julehelga i 1914. På begge sider av fronten oppdaget de at fienden ikke lignet de blodtørstige monstrene som propagandaen hadde hamret inn. De var mennesker, som dem selv – med familier og barn, håp og drømmer.
Da fredsviruset spredte seg, var det noen soldater som ikke lot seg smitte. Blant dem en 25 år gammel tysk korporal i det 16. bayerske reserveinfanteriregiment. Han het Adolf Hitler. Og selvfølgelig var de på toppen, generalene, imot disse fredsutbruddene. Ordrer ble gitt om at enhver vennlighet overfor fienden var strengt forbudt. De som ikke adlød, ville bli stilt for krigsrett. Likevel varte våpenhvilen noen steder i flere uker. Soldatene sendte brev og advarte hverandre mot forestående angrep. «Vi fortsetter å være kameratene deres,» skrev tyske soldater til en britisk bataljon. «Blir vi tvunget til å skyte, skal vi skyte høyt over dere.»
Dette viser at selv i en krig evner vi mennesker noen ganger å kjenne oss igjen også i våre «fiender». De har andre uniformer, de snakker kanskje et annet språk og kommanderes av andre generaler. Men de er like sårbare, like redde, like hungrende etter fred. Også de vil arbeide, skape, elske – ikke drepe og ødelegge. Hvis alle hadde fulgt eksemplene til de «ulydige» soldatene i 1914, ville 18 millioner menneskeliv ha vært spart.
Etter krigen var det mange millioner krigsskadde og 1,5 millioner flyktninger spredt omkring i Europa og Asia. Fridtjof Nansen, som av Folkeforbundet var blitt utnevnt til Høykommisær for flyktninger, ledet et arbeid for å lage egne identitets- og reisedokumenter – også kalt «Nansen-pass» – for de statsløse flyktningene. Det ble utstedt cirka 450.000 slike pass, som ble godkjent av 52 regjeringer.
Julehelga 1922 var Nansen heime på Polhøgda. Han var sliten og skuffet over manglende støtte til sitt arbeid som Høykommisær for hjelpearbeidet i Russland. Da skriver han en av sine viktigste og mest kjente artikler, under overskriften «Nestekjærlighet». Her sier han blant annet:
Når jeg tenker på dette og på det jeg har opplevd i arbeidet for Russland og jeg søker efter den dypeste årsak til verdens nød, så stanser jeg ved dette: Nestekjærligheten som ledende kraft i verden er borte, synes å være flyktet fra jordens overflate. (…) Men ingen realpolitikk i et civilisert samfund er tenkelig uten på grunnlag av nestekjærlighet, – gjensidighet, hjelpsomhet, tillit. Det er den klippe hvorpå alt menneskelig samkvem må bygge. (…) Jo, nestekjærlighet er realpolitikk, – den eneste mulige.
«Soldatene utvekslet adresser og lovte å ta kontakt når krigen var over»
Tenk om verdens ledere i det nye året lot seg inspirere til uavlatelig å se etter mulighetene, selv om det synes umulig. Da hører vi igjen Nansens stemme: «Det vanskelige er det som kan gjøres med en gang, det umulige er det som krever litt mere tid.»
Jula er ei høytid der vi bør løfte fram visjonen om fred på jord. De færreste av oss kan bidra på det storpolitiske området, men vi kan alle gjøre noe. Den svenske dikteren Stig Dagerman, som dessverre døde bare 31 år gammel (1954), uttrykker dette slik i et dikt han skrev til Svenska Röda Korset det samme året som han døde. Diktet heter «En broder mer». Jeg kjenner ingen sterkere oppfordring til medfølelse og solidaritet enn dette diktet.
Jorden kan du inte göra om.
Stilla din häftiga själ!
Endast en sak kan du göra:
en annan människa väl.
Men detta är redan så mycket
att själva stjärnorna ler.
En hungrande människa mindre
betyder en broder mer.
