Nekter å tie

De siste årene har vi sett store amerikanske mediehus bøye seg for politisk og økonomisk press fra Trump og hans allierte. USA liker å fortelle om seg selv som et åpent og fritt land, men makthavere kontrollerer hvilken informasjon som når offentligheten og hvilken informasjon de samler om sine egne borgere.

Likevel har det alltid vært enkeltpersoner som nekter å tie. Edward Snowden avslørte den skjulte, globale masseovervåkingen av sivile, Julian Assange og Wikileaks har i en årrekke publisert dokumenter om amerikanske krigsforbrytelser, kunstneren Nan Goldin tok opp kampen mot Sackler-familien og opioidindustrien.

Felles for dem er at filmskaperen Laura Poitras har portrettert dem i en rekke dokumentarfilmer. Poitras har selv bakgrunn som gravejournalist, og i sin nye film, som hun har laget sammen med regissør Mark Obenhaus, retter hun kameraet mot en kollega.

Vi får vite innledningsvis at det tok filmskaperne 20 år å overtale journalisten Seymour Hersh til å stille opp i en dokumentar om ham. I «Cover-Up» møter vi en fortsatt motvillig Hersh som insisterer på at det er sakene som teller, ikke ham selv. Han fikk sitt gjennombrudd i 1969, da han avslørte My Lai-massakren: et massedrap utført av amerikanske soldater i Vietnam, der opptil 504 sivile, de fleste kvinner og barn, ble drept. Barn ned til tolvårsalderen ble utsatt for gjengvoldtekt, og det hele ble dekket til av militæret. Avsløringene førte til etterforskning og rettssaker, men bare én person ble dømt: løytnant William Calley jr.

Siden My Lai har Hersh fortsatt å grave i USAs hemmeligheter. Han var blant annet med på å avsløre Watergate-skandalen, men påpeker også hvordan The New York Times, som han da jobbet for, satt på informasjon lenge før de publiserte. I filmen reflekterer han videre over sin tid der, og over hvordan avisa ofte ikke var villig til å utfordre makthavere. Mest motstand møtte han da han begynte å skrive om næringsliv og industri – noe som kanskje ikke er så overraskende, som Hersh selv påpeker, siden avisa er en del av corporate America.

Vi får også se hvordan han var en nøkkelperson i å avsløre torturen i Abu Ghraib-fengselet, der irakiske fanger ble ydmyket og torturert av amerikanske soldater. Den gang skrev han for The New Yorker og var en av de første til å insistere på at verden måtte få se bildene.

«Filmen finner sitt fotfeste i det samme målet som driver Hersh selv»

«Cover-Up» følger en slags narrativ struktur, men hopper også i tid, og det gir en følelse av at fortida og nåtida kollapser inn i hverandre – en påminnelse om hvor gjennomkorrupt det amerikanske systemet er, både under My Lai og Abu Ghraib.

Under filmingen ringer en anonym kilde fra Gaza med informasjon om det pågående folkemordet på palestinere. Poitras og Obenhaus veksler mellom intervjuer med Hersh, hans egne notater og arkivmateriale: nyhetsklipp, dokumenter og av og til opptak av andre journalister som snakker varmt og stolt om Hershs enorme bidrag til journalistikken.

Hersh er ikke en ufeilbarlig journalist. I seinere år har han, nå 88 år gammel, publisert artikler i sitt eget nyhetsbrev som har vist seg å være basert på feilaktig informasjon – blant annet om Norges påståtte rolle i sprengingen av Nord Stream-rørledningene.

«Cover-Up» styrer unna rein heltedyrkelse. Filmen finner sitt fotfeste i det samme målet som driver Hersh selv: å nekte å være medskyldig i sitt eget lands forbrytelser. «We’re a culture of enormous violence», sier han, og legger til: «and a culture of denial». De to henger sammen, og det ligger vold i det å tie. Det er noe dypt appellerende ved figurer som Hersh – og ved alle Poitras’ dokumentarsubjekter – som nekter å akseptere dette og fortsetter å kjempe. Det gir et slags håp, i et øyeblikk.

I siste scene klipper Poitras og Obenhaus tilbake til My Lai. Utenfor fengselet der Calley sitter, står en gruppe mennesker og protesterer mot arresten av ham. «Free Calley» roper de, som om mannen som er dømt for massedrap, er både helt og offer.

Det er lett å glemme at vi lever i ulike virkeligheter. Også på 1960- og 70-tallet var opinionen i USA dypt delt i Vietnam-spørsmålet. Forskjellen i dag er kanskje at løgnen er blitt mer skamløs. I Trumps Amerika er ikke spørsmålet lenger hva som er sant, men hvem som får definere det. «Cover-Up» gir oss ingen trøst, men den gir oss et bilde av hva det vil si å fortsette å kjempe.