Dove Ellis er mer enn en ny Jeff Buckley.
Blizzard
Black Butter/AMF
Det er noen gjentakende troper i musikkjournalistikken. En av dem er å utrope den neste Jeff Buckley. Det er som om savnet etter begavelsen Buckley, som døde i 1997 etter å ha gitt ut kun ett album, må fylles av unge menn med gitar og et over gjennomsnittlig følelsesregister i stemmen. Som oftest er sammenlikningen ufortjent for alle parter.
Allerede abonnent? Logg inn
Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.
Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.
Womack-familien kjenner soulhistorien som få andre.