Hva skal Europa være?

Velferds­staten i New York

«Norge danser Samba med Brasil!» utbrøt ekspertkommentator Kasper Wikestad i vantro i det 95 minutt, etter en sekvens hvor Norge regelrett spilte lillebror i midten med det brasilianske landslaget. Dette er en måte å spille på som aldri tidligere har vært en del av norsk fotballkultur. Angrepsspillerne i 98-generasjonen var en gjeng staute, løpssterke vestlendinger, som muliggjorde det vi kjenner som Drillofotballen – disiplinert soneforsvar og lange oppspill på hodesterke angrepsspillere. Det er lett å se for seg Flo-brødrene Jostein og Tore André, og fetter Håvard Flo spille i en bratt åker i en fjellside utenfor hjembygda Stryn, hvor gresset er for langt for tekniske finurligheter, og høye lange baller er eneste alternativ. Denne bondske og usofistikerte spillestilen er noe å være stolt av. Noe særnorsk som hjalp oss å skape et «Mirakel i Marseille». Men at Norge danset samba med brasilianerne 28 år senere, er ikke noe mirakel.