Slakt av en skjønnlitterær bok er som regel et uttrykk for kritikerens eget litteratursyn, og med det i mente vil jeg gjerne stille kritikere spørsmålet: Er de klar over hvilket litteratursyn de forfekter, og trenger denne litteraturen dem som forsvarere?
Carline Tromp ønsker seg en annen bok da hun leser min nyeste bok «Noe vidunderlig vil skje». Hun vil ha en form hun kjenner, og ønsker seg først en satirisk realistisk roman. Hun trekker frem Helga Flatland, som i tillegg skriver i mange perspektiver, og ikke er så klaustrofobisk. Hun spør seg ikke hvorfor boken min er slik, for det er et godt spørsmål: Hvorfor har en forfatter i 2025 valgt å skape et klaustrofobisk univers? Og hva gjør det med leseren? For dette er et faktisk valg jeg har tatt. Jeg har ikke gjort det fordi det er lettere, det er det ikke.
Det går an å tenke seg at noen erfaringer er klaustrofobiske. I mitt eget liv, så har jeg opplevd mange klaustrofobiske tilstander, og kriser er en av dem. Jeg tror at Tromp synes det er ubehagelig, og det er intensjonelt: Det skal være ubehagelig.
Aller mest lengter Tromp til det hun kaller spekulativ fiksjon, der leser skal bli «villig til å sette rådende logikk til side», gjerne som Douglas Adams’ «Hitchhikers guide to the galaxy». En veldig underholdende sci-fi-roman, men det er ikke det jeg har skrevet, eller ønsket å skrive.
En ting har Tromp rett i, premisset om enden av verden er ikke nødvendigvis noe alle mine karakterer tror på. Men hvordan tar man beskjeden om verdens ende inn over seg? Jeg tviler på at jeg ville tydd til stereotypier som plynder og drap, og i romanen min ville jeg utforske den tanken, alternative adferdsmønstre mot slutten.
Beveger man seg utenfor de typiske norske romanformene, kan man kanskje fremstille overraskende handlingsmønstre. Historisk sett har romanen utfordret sin egen form for å dekke nyansene av den komplekse virkeligheten vi lever i, for vi lever ikke i en underholdningsroman, og den sjangeren virker heller ikke å trenge kritikernes forsvar.
