DebattKjønn

Kan vi være så snill å puste litt med magen?

Karoline Skarstein

Av alle merkelige kjønns- og transdiskusjoner vi har hatt siste årene, så er kanskje dette den rareste: Bufdir har hatt et forslag til veileder for lærere / helse- og sosialarbeidere i møte med kjønnsmangfold ute på høring de siste månedene. Altså ikke en vedtatt lov, ingen bestemmelse og ingen tvang. Et utkast til en veileder en kan benytte seg av i møte med en marginal liten minoritet. Det har skapt nærmest panikk i enkelte kretser, og det har ikke vært måte på alarm. Ord som gutt og jente skal visstnok forbys. En skal lure foreldre. Ha fri ferdsel i alt av garderober og en skal styre folks språk. Det påstås at det tråkkes på folks religionsfrihet og at dette er snikinnføring av kjønnsideologi.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Monarki

Quid est archaic?

Debatten om styreform går tilbake til tiden før vi i det hele tatt hadde noen styreform. Gjennomgående i den er at fornuft og logikk bare unntaksvis har vært på talefot. Sist ute er Per Henrik Hansen fra Norge Som Republikk, i gårsdagens kronikk i Klassekampen. Hansen begir seg ikke inn i noen dyp stats- og styringspolitisk analyse, men beskjeftiger seg mest med moderne skandaler. Viselig kanskje. Men han later til å ha god greie på hva alle i hele verden egentlig mener om saken. Blant annet avsier han konstitusjonelt monarki som en «arkaisk ordning». Dette er en styreform som idé som i vår del av verden er 337 år gammel (England, 1689), mens demokrati som idé er omtrent to-og-et-halvt tusen år gammel. Det er dermed ikke helt klart for undertegnede at det nettopp er konstitusjonelt monarki som er så typisk gammeldags. Men om det er styringsformens alder som er avgjørende for hvordan statsoverhodet skal få sin jobb, har vi jo flere eksempler fra nyere tid. Kanskje noen av dem faller mer i smak?.

Lars Reinertsen
Ukraina

Uaksep­tabelt kompromiss

Arne Overrein skriver i debattinnlegg den 2, februar at et «forhandlingskompromiss» mellom Ukraina og Russland er både nødvendig og ønskelig. Han sier at man må ta «begge parters sikkerhetsbehov» på alvor, som om dette var en konflikt mellom to likeverdige stater som har «misforstått hverandre», men nevner ikke hva kompromisset faktisk skal bestå i. Russland intensiverer sine angrep mot sivile under fredssamtaler. De vil ikke ha kompromisser, men kapitulasjon! Ukraina har allerede levert forslag til et kompromiss av en størrelse som ingen i Klassekampen later til å forstå. Det innebærer våpenhvile langs dagens frontlinje, at Ukraina ikke skal forsøke å ta tilbake okkuperte områder, og at landet – midt i en krig som har vart i fire år – likevel deltar i diplomatiske samtaler med fiende som målbevisst vil fjerne Ukraina som stat. Dette er nasjonale ofre som betyr at Russland beholder store deler av Donbass, hele sørkorridoren til Krimhalvøya, byene Mariupol, Melitopol, Berdjansk, atomkraftverket i Zaporizjzja, landbrua til Krim. 18 prosent av landet forblir okkupert. Dette er smertefulle innrømmelser.

Kateryna G. Pedersen
Epstein-saken

Anti-messiasen

Vi har alltid blitt fortalt at historien drives frem av helteskikkelser som trer frem i krisetider og leder oss ut av mørket. Messias-figuren er dypt forankret i vår politiske forestillingsevne: En ren kraft som skal rette opp et urent system. Men hva om vår tids største omveltninger kommer fra motsatt hold? Jeffrey Epsteins fall ble et globalt vendepunkt – fordi han blottla maktens indre mekanismer: Nettverkene, tausheten, beskyttelsen av de egne. Det er dette som gjør ham til en slags anti-messias. Vi forventet ikke at noe så rått, så moralsk forkastelig, skulle være det som rystet tilliten til eliter, institusjoner og maktstrukturer. Vi trodde endring ville komme gjennom reformer, valg og høflige krav. I stedet kom den gjennom systemets egen råte. I flere tiår har folk ropt etter endring.

Annam Chaudhry