Ivar Vangen har delt denne artikkelen med deg.

Ivar Vangen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNobels fredspris

Nobelkomiteen villeder om Venezuelas opposisjon

I sin tale onsdag tok Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes det venezuelanske kommunistpartiet (PCV) til inntekt for fredsprisen til María Corina Machado ved å vise til at «Hele det politiske spekteret – fra kommunister til konservative – har reist seg mot regimet.» I kunngjøringen fra Nobelkomiteen i oktober ble prisen blant annet begrunnet med at Machado «har samlet opposisjonen».

Men PCVs syn på Machado er tvert imot representativt for kritikken mot tildelingen som har kommet fra den norske fredsbevegelsen om at hun er med på å legitimere voldsbruk og krigføring fra USA. Dette er lett å lese seg til om man tar seg bryet med å klikke seg inn på PCVs hjemmeside.

«Det er trist»

I en uttalelse fra PCVs sentralkomité 18. november i år heter det: «Denne militære offensiven [fra USA] har blitt fremmet av den mest reaksjonære delen av den venezuelanske høyresiden, ledet av María Corina Machado, mens reaksjonen fra Nicolás Maduros illegitime regjering har vært å forsterke undertrykkelsen og den sosiale kontrollen gjennom lover som åpent bryter med grunnloven og rettsstaten. Dermed er arbeiderklassen ikke bare fanget mellom to like ødeleggende prosjekter, men også på terskelen til en farlig situasjon med omfattende vold. … Verken Machados intervensjonistiske og krigsfremmende prosjekt eller Maduros autoritære, underkastende styre representerer en løsning for nasjonen.»

Tilsvarende sier PCVs generalsekretær Oscar Figuera i et intervju publisert 9. desember at: «For oss er de to polene den som ledes av Nicolás Maduro og den andre som ledes av María Corina Machado, som oppfordrer til militær intervensjon i landet. Ingen av disse er løsninger som tjener det venezuelanske folket. Vi må bygge et alternativ som faktisk tjener dem. Det må være demokratisk, folkelig, konstitusjonelt og basert på valg. … Verken med Nicolás Maduro og de som identifiserer seg med og forsvarer den nasjonale ødeleggelsesplanen han leder. Eller med María Corina Machado, enda mindre, som oppfordrer til en invasjon av dette landet.»

Det er trist at Nobelkomiteens leder ikke ser ut til å forstå at det går an å være tilhenger av demokrati og samtidig ta avstand fra vold og militære intervensjoner. Det er enda tristere at han tar politiske partier i Venezuela som faktisk forstår hvilken fare det å lefle med regimeendringskrigføring utgjør til inntekt for sin egen manglende forståelse. Denne prisutdelingen er en skamplett.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Rødt

Tar ikke Rødt vold på alvor?

Det er ekkelt å se så utrolig mange slå ring om Mímir Kristjánsson etter den type oppførsel han har vist hele Norge at han er i stand til. Han er folkevalgt på Stortinget, og en innbygger har håpet og trodd at Mimir vil gjøre en forskjell for de fattigste. Når folk opplever at forskjellen mellom normale folk og politikere vokser, vokser også desperasjonen, det er ikke rart Kristjánsson har fått spørsmål. At han har svart på det i fylla er heller ikke rart, men det kan ikke unnskyldes. Kristjánsson har ikke dritt seg ut, men truet en person med vold. Han har i sinne sendt gjentagende truende meldinger til et medlem av samfunnet, en som er langt unna både storting og makt. Trusler om vold oppfattes ulikt fra person til person, men mange av oss syns dette er skummelt, og det vekker traumer. Dette er det mange mennesker som minimerer når de hegner om han.

Økonomi

På feil klode

Det er underlig å oppleve at Norges Bank synes å tro at om de hever rentene så vil den globale oljeprisen synke slik at prisstigningen i Norge blir mindre. Banken og jeg har forskjellig opplevelse av hva som skjer når de hever rentene fordi prisene stiger. Da stiger prisene enda mer og banken må igjen heve rentene for å motvirke den prisstigningen de selv er årsak til. Jeg finner fornuft i kloke hoder som sier at ­økonomi ikke egentlig er noen ­vitenskap. Bare forskjellige sett av dogmer og teorier. Felles har de en kultur for å se ut som om de vet hva de snakker om, og at det de vil gjøre er helt nødvendig.

Statens kunstnarstipend

Nytt svar til Jordal

I svar på mitt debattinnlegg ber Ingerid Jordal meg offentleggjere grunngjevinga for stipendkomiteen si innstilling til Statens kunstnarstipend. Det kan høyrest rimeleg ut, men byggjer på ei misforståing av korleis ordninga fungerer. Billedkunstnernes stipendkomité vurderer søknadene fagleg og sjølvstendig, etter retningslinjer fastsett av staten, og sender innstillingar vidare til utvalet til Statens kunstnarstipend som formelt tildeler stipenda. Norske Billedkunstnere (NBK) er sekretariat og skal sørgje for at alle søknader blir behandla likt, slik at det er faglege vurderingar i komiteen som ligg til grunn for innstillingane – ikkje «kameraderi», slik Jordal hevda i sitt første innlegg. Jordals alvorlege og ugrunna påstandar er no reduserte til eit krav om innsyn. Men NBK har ikkje høve til å offentleggjere innstillinga. Ønskjer Jordal innsyn, må ho rette førespurnaden til Statens kunstnarstipend. Jordal skriv at ho har fryst medlemskapet sitt i NBK fordi ho ikkje kan «sponsa stipend til andre», og viser til eigne utgifter til straum, mat og SFO.