Steve Gunns nedstrippete americana senker hvilepulsen.
Daylight Daylight
No Quarter/Playground
Et ord som stadig slår meg som meningsfullt i møte med musikken til Steve Gunn generelt, og det ferske albumet hans «Daylight Daylight» spesielt, er tålmodighet. Ikke bare i form av hva låtene hans krever av lytteren – ikke rent lite – men i mannens egen tilnærming til låtskriving og produksjon.
Allerede abonnent? Logg inn
Ikke det eneste bandet fra Malawi som har gjort seg gjeldende i 2025, men denne trioen er bedre innspilt enn for eksempel Madalitso Band – takket være et initiativ fra Massachusetts Museum of Contemporary Art. For dette debutalbumet til veteranene i The Kasambwe Brothers, som visstnok har holdt det gående siden åttitallet, låter fyldig og velprodusert på en måte som blir stadig sjeldnere. Vi plasseres nemlig midt i rommet, blant sammenvevd harmonisang, hjemmelagde trommer, det uvanlige bassinstrumentet babatone og Joseph Msofis akustiske gitar, pynta med fiolin, blås og cello. Og pynta er ordet, for dette er pent.
Med soloprosjektet This Is Lorelei seiler Nate Amos opp som en av sin generasjons fremste amerikanske låtskrivere.
Bergensere på road trip gjennom dagens USA.