Lærebøker er kanskje den viktigste litteraturen vi har. De former barn og unges syn på verden. I hvert fall gjorde de det for oss som har hatt nytten, gleden og smerten av å lese dem. Det er det langt fra alle skolebarn som har i dag. Elever og lærere mangler læremidler, har Riksrevisjonen slått fast. Grunnskolen er verst stilt. Kommunene kjøper ikke inn nok læremidler, og departementet sørger ikke for at nok læremidler blir produsert.
En planløs politikk over mange år har ført oss inn i uføret. Den overilte digitaliseringen av skolen akselererte med pandemiens skjermundervisning, og nå sitter kommunene med for lite penger til å kjøpe det skolene trenger.
Alvoret har begynt å synke inn blant politikerne. Regjeringen vil satse en lesemilliard i denne stortingsperioden, ivrig sekundert av de fleste partier. Men foreløpig er pengene på papiret: Selv om kommunene har fått økte tilskudd til formålet, ser det ikke ut til at elevene får flere bøker.
Forfatter Birger Emanuelsen forklarte i en kronikk i Aftenposten 7. desember at han motvillig har tatt affære og selv kjøpt bøker til 3.-klassingen sin.
Er det sånn politikerne vil det skal være? Kanskje ikke så langt unna. Statssekretær Øyvind Jacobsen har uttalt: «Det er viktig at innbyggerne følger med og gir beskjed til sine lokale folkevalgte hvis de opplever at barna deres ikke får flere bøker på sin lokale skole». Han møtte Emanuelsen til debatt i Dagsnytt 18, der han fortsatte denne pekeleken.
Staten gir penger, men vil ikke ta ansvar for at kommunene skal ta ansvar, for de har selvråderett. Kommunene klager over for dårlige overføringer fra staten, og bruker pengene der de mener det trengs mest. Foreldre kan ende opp med å ta ansvar selv – for at barna skal få det de trenger i den norske fellesskolen.
«Det er alltid noen som betaler for lunsjen, selv om ikke du gjør det»
Det er mer enn barnas lesing og læring som står på spill her. Læremiddelmangelen gjør at produksjonen av ny kunnskap forringes. Det økonomiske kretsløpet til faglitteraturen er avhengig både av at skolene kjøper inn læremidler og betaler vederlag for å kopiere. Vederlagsmidlene betales til forlag og forfattere. Av disse får forfattere stipender til nye faglitterære bøker.
Når lærebøkene mangler, må lærerne være kreative og finne gratis løsninger. De kan bli fristet til å kopiere for mye eller å mate beskyttet materiale inn i kunstig intelligens for å få stoff til undervisningen. En annen konkurrent for lærebøkene er den fylkeskommunale produsenten av gratis digitale læremidler (NDLA). De går trykte læremidler i næringen og genererer heller ingen vederlag.
Det finnes ingen gratis lunsj, sa økonomen Milton Friedman. Det er alltid noen som betaler for lunsjen, selv om ikke du gjør det. Et annet ord for gratis er vederlagsfritt. At noe er vederlagsfritt, truer selvsagt vederlagene, og dermed finansieringen av nye læremidler og annen faglitteratur.
Vi får ikke nye lærebøker om ikke forfattere og forlag får betalt det de skal ha for å lage dem. Kunnskapen går på tomgang hvis vi ikke skaper ny faglitteratur. Syntetisk kunnskap fremstilt av kunstig intelligens er ikke et alternativ.
Den pandemiske digitaliseringen av skolen var plan- og hodeløs. Nå trengs det en plan for å sikre lærebøkene hele veien fra forfatter til elev. Men kunnskapsministeren fulgte opp Emanuelsens utspill ved å peke enda mer på de lokale politikerne, som «sover på vakt» (Aftenposten 9. desember).
Pekeleken må slutte nå. Kommunenes rett til å nedprioritere lærebøker er null verdt for norske barns leseferdigheter og for kunnskapsnasjonen. Lovfestet rett til lærebøker, som regjeringen nå vil innføre, kan være et riktig skritt på veien. Og de må ta ansvaret for at det er nok penger til bøkene, og at de kommer frem.
Kilder til teksten er artikler av Hege Gundersen og Daniel H. Hansen i Prosa nr. 4/25 om læremidler.
