Jeg er kanskje naiv. For jeg liker å tro på fornuft, og på det gode i mennesker. Det forekommer meg logisk at dersom folk får viktig informasjon, får det en konsekvens. Når vi vet at sjøfuglbestandene stuper, norske ansvarsarter som villrein og atlantisk laks sliter, når nesten halvparten av alle norske naturtyper havner på den reviderte rødlisten og vi vet at førti prosent av alle Norges trua arter strever fordi vi omformer skogene våre – altså, når slik kunnskap når ut, da vil folk forstå at her må noe gjøres.
Men det er ikke så enkelt. Kunnskap kommer i en kontekst, og egenskaper hos både avsender og mottaker har stor betydning for hvordan informasjon oppfattes. «Du har rett til å velge dine meninger, men ikke til å velge dine egne fakta»; slik siteres ofte den amerikanske politikeren og sosiologen Daniel P. Moynihan. Det burde vært korrekt, men samtidig overser dette fyndordet at fakta tolkes inn i en sammenheng.
Vi lever i en polarisert tid, og dine politiske og kulturelle oppfatninger former hvordan du behandler ny informasjon. Dine grunnholdninger påvirker hvordan du oppfatter kunnskap som kommer din vei. Passer ikke den nye informasjonen med dine interesser og det du mener fra før, avvises den ofte. Og motsatt, vi samler på alt som underbygger at «jeg har rett». Det er dette som kalles bekreftelsesfellen. Slik kan mer informasjon i verste fall bidra til å forsterke konflikter – heller enn å dempe dem.
«Framsnakk naturen i din inn-gruppe!»
Det holder altså ikke å pøse på med mer fakta om trua arter, nedbygd natur og klimakaos. Skal vi få til den dype samfunnsendringen som Naturpanelet er tydelige på at er nødvendig, må vi få bedre grep om mekanismene bak holdnings- og adferdsendring. Vi må også forstå hvordan makt og særinteresser utspiller seg i offentligheten, og påvirker politikken.
Naturpanelet beskriver gjennomgripende omstilling som en «fundamental reorganisering på tvers av teknologiske, økonomiske og sosiale faktorer, inkludert paradigmer, mål og verdier». Slikt krever samarbeid og samsnakking – på tvers av fagfelt, mellom naturvitere og psykologer, sosiologer, jurister, økonomer.
Og det er håp, sier samfunnsforskningen. Det er flere eksempler på at konsensus har blitt nådd, på tvers av skillelinjer, forbausende raskt til og med, uten en akutt krise som et krigsutbrudd eller en pandemi. Røykeloven er et mye brukt eksempel her hjemme. Amerikanske forskere nevner gjerne endringer i holdning til likekjønnede ekteskap og de kulturelle normendringene i kjølvannet av metoo-kampanjen.
Hva mener forskerne har fungert i disse tilfellene, der raske samfunnsendringer har skjedd?
Noen ganger handler det om hvordan noe fortelles. Å legge vekt på det gode med en foreslått endring, for eksempel. Det resonnerer i meg. Jeg tror på å snakke om alt det fascinerende fine som finnes i naturen, alle de intrikate samspillene – som vi ikke ønsker å miste. Skape engasjement gjennom undring og nysgjerrighet, og vise de økonomiske og helsemessige godene en sunn natur gir oss. Heller enn bare pekefinger og panikk, nei og ikke. Selv om alvoret selvsagt ligger under.
Et annet poeng er hvem som forteller. Budbringeren. Og dette er interessant: Forskningen dokumenterer at det er klart mer sannsynlig at du endrer mening dersom budbringeren er en person du tenker at ligner deg selv. Så får vi jo ikke endret hvem vi er. Men vi kan spre fakta bredt, også utenfor «menigheten».
Mitt håp er at naturformidlingen vi bedriver skal fungere som et lett duskregn på et stille skogstjern. At hvert av faktadryppene skaper ringer i vannet, at de som leser eller lytter tar med seg kunnskap og snakker om den i sine «inn-grupper» – der de kan fungere som bedre budbringere.
Et tredje og relatert punkt som trekkes fram som håpefullt, er «de tause i midten». I de fleste polariserte tema som debatteres heftig i samfunnet, finnes det en stor gruppe mennesker med meninger som ligger midt imellom. De overses lett, for deres stemmer drukner i den spissformulerte skittkastingen mellom ytterpunktene. Men får man mobilisert denne gruppen for natursaken, gir det stor tyngde.
Et større naturengasjement bør være mulig. For å sikre natur handler jo, enkelt sagt, om å ta vare på vårt felles livsgrunnlag – hele basis for vår velferd, vår økonomi, vår helse og våre arbeidsplasser. Så vil du gi framtidens generasjoner en julegave? Framsnakk naturen i din inn-gruppe!
