Med mindre historiebøkene våre vil bli skrevet av klakørene til menn som Trump, Putin og Netanyahu, tror jeg historiens dom over 2025 vil bli streng. For hva gjorde Europa – og hva gjorde vi ikke – i møte med folkemord og krigsforbrytelser?
2025 ble også året der tanken om å internere og tvangsdeportere mennesker fra Europa for alvor fikk feste. I flere europeiske land, deriblant våre to skandinaviske naboland, har tanken fått støtte fra store borgerlige partier som Sverigedemokraterna og Dansk Folkeparti.
Her i Norge er det enn så lenge mer marginale aktører som representerer standpunktet, men vi vet hvordan gangen i dette er. Noen sprenger Overtonvinduet åpent, så kommer de andre etter – med mindre de møter nok motstand.
I året som har gått, er det også en annen hendelse som har brent seg inn i vårt kollektive minne – eller som i alle fall burde ha gjort det. Drapet på Tamima Nibras Juhar i august var vondt i seg selv, men det var også vondt å lese et intervju med vennene hennes i høst, der de sa at de synes det er blitt så stille etterpå.
Når vi nå går et nytt år i møte, er det dessverre mange av oss som gjør det med frykt og uro. Det gjelder særlig de av oss som har kommet til Norge fra andre land, som er skeive, eller som på andre måter stikker seg ut. Mennesker som føler på et minoritetsstress vi andre ofte er blinde og døve – og dermed også tause – i møte med.
Når jeg reiser rundt i Norge og snakker om antifascistisk hverdagsmotstand, er denne tausheten et tilbakevendende tema hos mange av dem jeg møter, både voksne og unge. Noen kommer og snakker om det rett etter foredragene, andre skriver når de har kommet hjem. Etter et kurs for tillitsvalgte nå nylig, skrev en av deltakerne at hun «kjenner på en uro for den høyreekstreme bevegelsen som ligger og murrer i Europa og her hjemme.»
«Jeg har begynt å bli redd for å gå ute på gata i Oslo og jeg er bekymret for hvordan det skal gå med mine to barn», skrev hun. «Jeg var ikke så gammel da Benjamin Hermansen ble drept, men jeg husker det, og drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, en adoptert medsøster, rystet meg. Mine adoptivforeldre, min samboer og majoriteten av mine venner har ikke den samme forståelsen av denne uroen, de kjenner ikke på den, eller redselen på samme måte (naturlig nok). Det skaper ofte en ensomhet i meg.»
Når «vi» blir forsøkt brutt opp i «oss» og «dem», har de av oss som står minst lagelig til for hogg, et hovedansvar for å handle. Og om et mindretall blant oss føler at trygghetsfølelsen er i ferd med å briste, er det opp til oss som tilhører flertallet å gjenskape den.
«Om et mindretall blant oss føler at trygghetsfølelsen er i ferd med å briste, er det opp til oss som tilhører flertallet å gjenskape den»
De siste årene har redselen for å bli stemplet som «woke» medvirket til at altfor mange har valgt å se en annen vei eller gå stille i dørene. Mange som har opplevd rasisme eller andre former for diskriminering, sier at dette ofte er det verste: å oppleve at andre snur seg bort, at de lar være å bruke stemmen sin.
Å skape fellesskap der vi forsvarer hverandre og ikke lar oss mobbe til taushet, er derfor noe av det viktigste vi kan gjøre, både som antifascister og som medborgere i et demokratisk samfunn.
I 2026 håper jeg vi klarer å bygge en folkebevegelse for et kjempende demokrati, som kan stå opp mot hatet og frykten, men også mot milliardærene og statslederne som investerer i den og dyrker den.
Denne høsten har vi sett lovende tegn til en slik bevegelse nedenfra, blant annet i Tyskland, USA og seinest denne uka i Storbritannia, med initiativet «Together» – sammen. Om du vil finne håp i en håpløs tid, råder jeg deg til å søke opp noen av alle dem som slåss for demokrati og menneskerettigheter, og følge dem i sosiale medier.
Hvite foreldre som følger migrantenes barn hjem fra skolen hver dag, så foreldrene ikke skal bli kidnappet av Trumps ICE-agenter; «the polka dot lady», kvinnen som stilte seg opp foran de militære kjøretøyene som var i ferd med å gjennomføre nok et raid i New York; de mer enn 35.000 antifascistene som blokkerte innfartsveiene til Giessen i helga, der Alternative für Deutschland skulle etablere en ny ungdomsbevegelse.
Eller den norske fotografen Jannik Abel, som i mange måneder har dokumentert flere av de nye solidaritetsbevegelsene som vokser fram i Norge, og som gjennom bildene sine viser hvor viktig omsorg, vennskap og raushet er for en antifascistisk folkebevegelse.
Skal vi klare å skape en moderne folkefront mot fascisme og fåmannsvelde, har vi allerede mye å bygge videre på. I boka mi «Sammen bekjemper vi fascismen» har jeg foreslått at vi tar i bruk et norsk ord for dette politiske idealet, et ord som er mindre fremmed enn importproduktet og fiendebildet woke, som ytre høyre har klart å ødelegge gjennom sine destruktive kulturkriger.
Det er et begrep som har hentet inspirasjon fra den inkluderende kulturen du finner på østkanten i Oslo, men det rimer også godt med alt det beste i bygdefolkets motkultur: «Vær real!»
Jeg håper det kan være et nyttårsforsett det er mulig å samles om, i møte med nok et år som vil kreve mye av oss.
