En viktig grunn til den politiske krisen under årets budsjettforhandlinger var MDGs insistering på at utvinningen av olje og gass må stanse. Under dette ligger forestillingen om at det «grønne skiftet» er uunngåelig og bør gjennomføres jo før jo heller. Man kan forstå motivasjonen om det virkelig er slik at det «grønne skiftet» både er uunngåelig og en forutsetning for å avverge en ødeleggende klimakrise.
Bare en misforståelse?
Med det «grønne skiftet» menes en omlegging av energibruken fra fossile energikilder til «grønne» energikilder som sol- og vindkraft. Vi kjenner det best fra Tyskland, der Energiewende lenge har vært et politisk mål, med høyst diskutabel suksess (man er fremdeles avhengig av gass fra Russland, og industrien sliter). Men ideen kommer fra USA, og det var Jimmy Carter som i 1977 populariserte ideen om «energiskifter». Det første kom for 200 år siden, da vi byttet fra ved til kull. Det andre kom med skiftet fra kull til olje og naturgass. Nå er det altså tid for et tredje, fra olje og gass til «fornybare» kilder.
Men hva om ideen om slike «skifter» er en misforståelse? En som mener det, er den franske vitenskapshistorikeren Jean-Baptiste Fressoz, tidligere ved Imperial College i London, nå ved CNRS i Frankrike. Hans bok, «Sans Transition: Une nouvelle histoire de l’energie», («More and more and more» på engelsk) har vunnet en rekke priser, blant annet den franske Senatsprisen 2025. Og det er nettopp denne «skifte»- eller «transisjons»- tenkningen han tar et oppgjør med.
Det er nemlig ikke snakk om et «skifte», ifølge Fressoz, men – som vi også har vært inne på her i Viten – en addisjon. Selv de mest miljø- og klimavennlige teknologiene, som elbilene, betyr ofte mer klimautslipp. De er nemlig avhengige av de «gammeldagse» teknologiene og fører gjerne til større miljøinngrep. Men en lettvint forståelse av teknologisk og økonomisk historie, med bruk av populære metaforer, har ifølge Fressoz gjort at urealistiske ideer har fått gjennomslag selv i IPCCs rapporter (selv om det rent klimavitenskapelige kan være seriøst nok).
Vedalderen er ikke over
Problemet er, ifølge Fressoz, at det aldri var snakk om «skifter»: I alle tilfellene fortsetter bruken av de «gamle» energikildene. I mange tilfeller øker de faktisk, fordi de nye energiene ikke kommer av seg selv, men er avhengig av de tidligere for å kunne utnyttes. Han gir en rekke eksempler: Kullgruvene trengte store mengder treverk for å holdes oppe, bare i Storbritannia var det snakk om fra 3 til 4,5 millioner kubikkmeter per år. Landet mangedoblet sin skogbruk for å produsere energi – etter at man hadde forlatt «trealderen» og gått inn i «kullalderen».
Vi brenner fortsatt ved: tre ganger mer enn for hundre år siden. Ved gir i dag dobbelt så mye energi som kjernekraft, dobbelt så mye som vannkraft og dobbelt så mye som sol- og vindkraft til sammen. Dette gjelder ikke bare fattige land: Dagens USA brenner dobbelt så mye ved som i 1960 og Europa tre ganger så mye som for vel hundre år siden. Mye av dette går til elektrisitet: Bare ett kraftverk i Storbritannia (Drax) brenner fire ganger så mye ved som hele landet gjorde for to hundre år siden, i «ved-alderen». Mens det franske selskapet Vallourec, som laget utstyr til olje- og gassindustrien, brenner ved-pellets fra egne eukalyptusplantasjer i Brasil: 1,2 millioner kubikkmeter per år.
Køler på med kull
Det samme gjelder kullbruken, som fortsetter langt inn i «oljealderen»: Siden 1980 har kullforbruket i Kina blitt tidoblet. Men selv om Kina totalt brenner mest kull (15 ganger mer enn da England var på sitt «verste»), er det like ille i andre land, med en tidobling i Taiwan og Filippinene, åttedobling i India og en femtidobling i Indonesia. Også i det rike Vesten har det reelle kullforbruket økt, om vi regner med kullet som har gått med til å produsere de importerte varene. Da ville for eksempel kullforbruket i Storbritannia blitt regnet til over fem ganger mer enn det offisielle. Også Norge ville da ha kommet høyt opp.
Mange av de varene vi bruker i den moderne verden, er produsert ved hjelp av kull. Det gjelder ikke minst alt slikt som vi regner med til det «grønne skiftet», som elbiler, vindturbiner og liknende. Stål trenger kull for å bli produsert. Så jo flere og større elbiler og jo flere vindturbiner, desto mer forbruk av kull. Mye av dette skjer i Kina, som er blitt hele verdens fabrikk. Kina bruker i dag mer kull enn hele verden gjorde i 1980, mye av dette for å produsere det som må til for å gjennomføre det «grønne skiftet». Og til å drifte de «grønne» elbilene. Mens utslippene fortsetter å øke. (Det er kun i planene de minker.)
Mer og mer og mer
I tillegg til det økte forbruket av både kull, olje og natur for å realisere det «grønne skiftet» kommer alt annet som trengs til en verden i vekst: betong og stål til bygninger, veier et cetera. Samt daglige nødvendigheter som mat, medisiner, transport og klær. I løpet av det 20. århundret ble den totale vekten av råmaterialer brukt i økonomien tolvdoblet, da ikke inkludert vann og luft. Som vi har nevnt tidligere, krever kunstgjødsel (som holder liv i halve befolkningen) fossilt brennstoff, det samme gjør skipstransporten, som også bare blir stadig viktigere.
Som Fressoz viser: Også det «grønne skiftet» er umulig uten hjelp fra de «gamle» energiformene, som fortsetter å være med, men nå i tillegg til de nye. Det er dermed ikke snakk om noe «skifte», bare om mer og mer forbruk. Akkurat som med de tidligere «energitransisjonene». Fressoz viser at heller ikke planene om karbonfangst som IPCC har kommet med, er realistiske, noe også en sammenslutning av europeiske vitenskapsakademier har påpekt.
Ingen quick fix
Det «grønne skiftet» kan derfor ikke avverge noen klimakrise. Fressoz sier i et intervju med CNRS News at enkelte teknologier, som solenergi, kan virke i riktig retning. Likevel ser han ikke noen quick fix ut over det mer «kjedelige» å gjøre noe med forbruket: Vi må endre våre vaner. Men det kanskje ikke like forlokkende som å satse på det «grønne skiftet».
