Landskapet sitter i kroppen

Jeg kunne så klart også sagt noe om den kroppen som sitter i landskapet. Eller mumlet noe om exploring inner space for meg selv, mens jeg grublet over hvordan å få sagt det på norsk. Men jeg tenker at dette i første rekke er en god anledning til å dvele litt ved den merkelige fornemmelsen som kan oppstå når man er ute og går, særlig i skog og mark, og plutselig oppdager at omstendighetene liksom umerkelig har sivet inn i det underbevisste og kloret seg fast der for å bli.