Samtidig som digitale læremidler har fortrengt læreboka i skolen, har lærebøkene blitt innholdstomme og tekstfattige. Men for å utvikle god leseforståelse må alle barn eksponeres for nok ord, i nok sammenhenger og over lang nok tid. En god papirlærebok i hvert fag er den teknologien som gjør dette alle best. Men for å få den gode læreboka tilbake i klasserommet, trenger vi en kunnskapsrik læreplan.
Å ha gode bakgrunnskunnskaper er nøkkelen til å utvikle god leseforståelse. Dette er fordi det er hvor mye du kan om temaet fra før, som i størst grad forutsier om du vil forstå en vanskelig tekst. Dette kan illustreres med et utdrag fra læreverket «Signatur» (2013). Jeg har kursivert de ordene som ofte er ukjente for 15-åringer:
«Samtidig med renessansen skjedde et religiøst oppgjør med pavekirken, reformasjonen. Denne førte til at kirken ble delt i en protestantisk og en katolsk del. Den tyske presten Martin Luther (1483–1546) stilte spørsmål ved ideen om at paven var Guds stedfortreder på jorda. Han reagerte på at pavekirken skaffet seg store pengesummer fra mennesker som ville kjøpe seg fri fra synd.»
Det er svært vanskelig å forstå denne teksten hvis du ikke vet hva de kursiverte ordene betyr. Det må derfor være skolens oppgave å sørge for at flest mulig lærer seg de omtrent 40.000 ordene de må kunne for å forstå kunnskapssamfunnets tekster. Dersom læreboklesingen foregripes av en lærer som forklarer hva disse ordene betyr, åpner teksten seg for elevene. Plutselig kan de lese noe de ikke kunne lese før.
Den lærerledete innføringen i en passe krevende læreboktekst er også den beste måten å utvide ordforrådet på. Her læres ordene i en sammenheng. Et skolefag er et organisert kunnskapsfelt med en indre logikk. Når elevene lærer et fag, kan vi se for oss at de bygger et indre mentalt reisverk som det er mulig å hekte nye ord på. I dette korte utdraget lærer vi ikke bare ord som reformasjon og pavekirke. Vi forstår også viktige konsept, slik som forskjellen mellom katolikker og protestanter. Å lære om en periode i litteraturhistorien gjør det slik lettere å lære om den neste perioden. Når forskjellen mellom protestanter og katolikker dukker opp på nytt i neste periode, utvides begrepsforståelsen gjennom nye møter med de samme ordene i andre sammenhenger. Slik skaper læreboklesingen et stadig rikere indre skjema. Dette skjemaet gjør det også lettere å lære ord som ikke er fagbegreper, men som er typiske for skriftspråket og essensielle for leseforståelsen: oppgjør, stedfortreder, synd.
Hvis pedagogiske miljø hadde kjent til og delt denne forskningen med skolemyndighetene, hadde vi kanskje ikke endt opp med en læreplan uten tydelige kunnskapsmål på hvert trinn. Kunnskapsløftet beskriver kun sluttkompetansen elevene skal sitte igjen med, ikke kunnskapen og begrepene elevene skal få på plass i langtidsminnet underveis.
«Lærere må undervise med utgangspunkt i innholdstomme og strategibaserte læreverk»
Dette gjør det krevende å lage gode lærebøker. Det finnes ingen gjennomtenkt progresjon, for det er ikke beskrevet hvilke faktakunnskaper som skal læres når. Elever, lærere og lærebokforfattere må ta alt fra begynnelsen – hver gang. Vi vet ikke hvilket indre reisverk som ble bygd i fjor, så vi kan ikke bruke det til å hekte på årets kunnskap. Siden det ikke er konkrete kunnskapsmål som definerer det faglige nivået for hvert trinn, så er det vanskelig å opprettholde det faglige nivået. Bøkene blir gradvis mer tekstfattige. Ragnhild Hutchinson sammenligner i teksten ‘Faglighet i fall’ læreverk for mellomtrinnet, fra tidlig 90-tall og fra i dag. Nivåforskjellen er dramatisk.
En kompetansebasert læreplan gir sterke insentiver for å prioritere drøfting og refleksjon på tomgang. I den grad det er mulig, forsøker eksamen i mange fag nå å måle elevenes refleksjonsevne, ikke faktakunnskapene de har lært. Nasjonale prøver måler leseferdighet uavhengig av tema. Da tømmes også bøkene for kunnskapsinnhold. Beskrivelser av generelle ferdigheter får stadig større plass, på bekostning av den type faktakunnskap som utvider leseforståelsen. Det utgåtte læreverket «Signatur» (sitert tidligere) er laget etter samme lest som lærebøker fra den kunnskapsrike Reform 94. Her er det plass til åtte sider om Welhaven og Wergeland. I norskboka «Appell» fra 2020 er konflikten mellom de to dikterne krympet til halvannen side. Beskrivelsen av kritiske lesemåter, inkludert økokritisk og postkolonial lesemåte, tar dobbelt så stor plass.
Å bla i en moderne norsklærebok for mellomtrinnet gjør meg vemodig. Hvor er eventyrene, fortellingen om hvordan Asbjørnsen og Moe samlet dem inn, historiene om livet på landsbygda på 1800-tallet? Læreverket hopper fra tema til tema, fra litt om våren, til den gangen Gustav ble sjalu, til flyktningrutene i andre verdenskrig. Akkurat når du har blitt interessert i et tema, haster boken videre. Dette gir mening i en kompetansebasert plan fordi det egentlige læringsmålet er kompetanse i strategibruk, ikke et definert kunnskapsinnhold.
Jeg har dyp respekt for den store jobben lærere i grunnskolen gjør når de må undervise med utgangspunkt i innholdstomme og strategibaserte læreverk. Å lage meningsfulle timer til elevene kan ikke være lett med et slikt utgangspunkt. Derfor ønsker jeg Nessa Nordtuns forslag om å kutte i timetallet for de minste velkommen. Det viktigste er ikke hvor mange timer elevene har, men at timene de har, får et gjennomtenkt kunnskapsinnhold.
Da Kunnskapsløftet ble innført, var tanken at åpne læreplaner var et gode, fordi vi lærere da kunne fylle dem med det mest motiverende innholdet for akkurat våre elever. Læreboka var utdatert, og vi ble oppfordret til å skreddersy motiverende, digitale læringsstier. Problemet med en slik tilnærming er at motivasjon ikke i seg selv automatisk fører til forståelse.
Det finnes nemlig ikke noe tema som er så motiverende at man plutselig lærer seg de 40.000 ordene som kreves for å forstå komplekse tekster. Det er fullt mulig å være topp motivert for å lese en tekst, samtidig som du ikke har et godt nok ordforråd til å forstå den. Veien til forståelse av komplekse tekster går gjennom nok eksponering for nok ord, i nok sammenhenger, over nok tid. Stafettpinnen går videre, fra lærer til lærer, fra lærebok til lærebok, i et sivilisasjonsskapende samarbeid. En mynt gjør ingen mann rik. Men alle som er rike, ble rike mynt for mynt. Slik er det også med faktakunnskapene.
Leseferdighetene til ungdom er under sterkt press fra krefter utenfor skolen. Min generasjon kan bli den første generasjonen på mange hundre år hvor leseferdighetene til de som kommer etter oss, er mye dårligere enn våre egne. For å unngå en slik alvorlig utvikling må vi få på plass en kunnskapsrik læreplan så fort som mulig. Og vi må la læreboka få vende tilbake.
