Under presidentvalgkampen snakket Donald Trump mye om prisøkninger på matvarer. Det gjør ham ikke unik. Heller ikke det faktum at det ikke gikk som han lovet. Det som er spesielt med Trump, er at han ikke bruker så mye tid på å prøve å (bort-)forklare utfallet ved å peke på kompliserende faktorer. Han hevder ganske enkelt at prisene har gått ned. Dette endrer premissene for den offentlige samtalen.
Når Martin Bech Holte – forfatteren av den mye omtalte boka «Landet som ble for rikt» – nå kommer med en ny bok, «Alternativt statsbudsjett», er det mange tall i sving. Men tilnærmingen til statistikk som viser noe annet enn det forfatterprofeten forkynner, utgjør i norsk sammenheng en «fornyelse» i trumpistisk retning.
Også den nye boka er så proppet med merkelig bruk av statistikk og misvisende historieskriving at det er vanskelig å komme med en detaljert kritikk. Men la meg si noen ord om det første av Holtes «fem prosjekter» for å løse Norges problemer.
Det handler om «mobilisering av arbeidskrafta». Her lener Holte seg tungt på Sverige for å redusere «utenforskapet» og dermed redusere offentlige utgifter med 70–90 milliarder kroner.
Holte forklarer at Reinfeldt-regjeringen i 2006 gikk til valg på «en styrket arbeidstidslinje», gjennom «lavere skatt på arbeidsinntekt». Det vil si at arbeidsledige, syke og uføre straffes med høyere skatt på den samme inntekten.
Fortellingen er effektiv: «Vips, så fikk flere svensker seg jobb», og «andelen arbeidsledige som kom ut i arbeid, skjøt i været i løpet av seinhøsten 2006, 2007 og 2008, til nivåer vi ikke har sett verken før eller siden».
Andelen i arbeid i Sverige var på vei oppover allerede i 2005. Sysselsettingsgraden økte med rundt 1,5 prosentpoeng i denne perioden – en ganske mild konjunkturoppgang – før den falt igjen i forbindelse med finanskrisa.
Sysselsettingsnivået har både vært høyere og økt raskere, både før og siden. Den var for øvrig på sitt høyeste i 1990, like før de hardhendte markedsreformene som Holte lovpriser.
Hvordan løser Holte problemet med at fakta om sysselsetting og arbeidsledighet ikke viser det han påstår? Jo, han endrer målvariabelen. Nå er det «arbeidsdeltakelse» som er beviset på Sveriges suksess. Det han ikke forklarer, er at dette måler de som er i arbeid pluss de som er arbeidsledige.
«Den nye boka er proppet med merkelig bruk av statistikk og misvisende historieskriving»
I Sverige har «styrket arbeidslinje» betydd ekstremt tøffe regler for langtidssyke og uføre. Mange mister sine rettigheter og tvinges til å registrere seg som arbeidssøkere. De blir da regnet med i statistikken for «arbeidsdeltakelse».
16. november rapporterte Sveriges Radio om Alexander, som har kjempet i ni år for retten til trygdeytelser. Alexander – som i løpet av disse årene har måttet amputere begge beina – har nå vunnet mot Försäkringskassani retten. Men Försäkringskassanunderstreker at verken amputerte bein eller attester fra leger og sakkyndige gir noen gitt rett til framtidige ytelser.
Holte presenterer dette som en svensk suksess. Han viser en graf over «offentlig finansiert utenforskap», der man kan se en nedgang for Sverige og en økning for Norge. Det er nettopp «offentlig finansiert» som er nøkkelen her. Det faktiske utenforskapet er høyere i Sverige. Men det er langt flere i Sverige som blir presset ut av de offentlige støtteordningene, noe som fører til avhengighet av pårørende, lavere levestandard og økt risiko for fattigdom.
Holte fortsetter med en graf over «årlige arbeidstimer i Norge og Sverige per bosatte person», som viser en økning for Sverige sammenliknet med Norge. Også dette er i realiteten en illustrasjon av en svært negativ utvikling i Sverige.
I rapporten «Sverige arbetar mycket» (2025) viser svensk LO hvordan antall faktisk utførte arbeidstimer per sysselsatt har gått ned i alle de andre nordiske landene siden 1970-tallet, mens utviklingen i Sverige har stagnert og snudd siden 1980-tallet. Det betyr i praksis at den svenske produktivitetsutviklingen har gått mer i retning av å berike kapitaleierne, mens arbeidstakerne presses hardere.
Holtes oppsummering av denne utviklingen er at «svenskenes fornyelse av arbeidslinja [har] vært svært vellykket, noe som har gjort Sverige til et foregangsland både innad i Norden og globalt». Dette sammenligner han med «det ambisjonsløse samfunnet» Norge, der det «utvikles […] en kultur som skaper slikt utenforskap», særlig blant unge.
Andelen unge (15–29 år) i Norge som ikke er i arbeid, går i lære eller studerer (6,2 prosent), er den nest laveste av alle OECD-landene, lavere enn i Sverige og under halvparten av OECD-gjennomsnittet.
Det er selvfølgelig gode grunner, både for de utsatte og for økonomien, til å presse disse tallene ytterligere ned. Det er imidlertid ingenting som tyder på at Holtes oppskrift – lavere skatter, strammere velferd og «personaliserte KI-agenter» i skolen – er den rette veien å gå.
Det som derimot står på spill, er selve muligheten for å føre seriøse diskusjoner om økonomi og velferd dersom hans tilnærming til fakta og statistikk får større gjennomslag i den offentlige debatten.
